Sammendrag: Statsborgerskap

Bakgrunn

Klageren søkte om norsk statsborgerskap.

På grunn av ventetiden hos UDI, ble hun oppfordret av UDI om å kontakte den eritreiske ambassaden i Sverige dersom hun ønsket pass eller reisedokument. Klageren informerte om at hun ikke ønsket å skaffe seg eritrerisk pass og at hun ville vente med å skaffe seg det til hennes søknad om statsborgerskap var behandlet. Hun mente at det aldri har vært tvil om hennes identitet, og hun ønsket ikke eritreisk pass ettersom hun ikke støttet regimet i Eritrea og ikke ønsket å identifisere seg med landet.

UDI avslo søknaden om statsborgerskap på grunnlag av at hun ikke hadde fremlagt pass. Hun var heller ikke unntatt fra kravet om pass fordi UDI mente det var praktisk mulig for henne å skaffe pass, og at det ikke innebar risiko for henne å kontakte eritreiske myndigheter.

I klagen forklarte hun at hun nå hadde søkt om nasjonalt ID-kort fra den eritreriske ambassaden, da hun må ha dette før hun søker om pass. Det ville ta tid før hun kunne få skaffet eritrerisk pass. Hun forklarte at mangelen på pass hadde skapt store utfordringer for henne, da hun trengte BankID i jobben sin og for å få innvilget boliglån. Hun ønsket at hennes identitet skulle vurderes basert på foreldrenes identiteter og sin fødselsattest. Hun fortalte at hele hennes familie hadde blitt norske statsborgere, utenom henne.

UNEs vurdering

For å få norsk statsborgerskap må man ha klarlagt sin identitet. Dette følger av statsborgerloven § 7. UNE var enig med UDI om at dette vilkåret ikke var oppfylt i denne saken.

For å oppfylle kravet til klarlagt identitet må søkeren fremlegge originalt pass eller annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet. Klageren hadde lagt frem eritreisk fødselsattest, men dette tilfredstilte ikke kravet til notoritet. Selv om klageren hadde fremlagt eritreisk pass, ville ikke passet hatt tilstrekkelig notoritet.

UNE vurderte derfor om hun omfattes av noen av unntaksreglene i statsborgerforskriften, og kom frem til at hun ikke var det.

UNE mente at det var nødvendig at klageren fremla pass. Selv om eritreiske pass og andre identitetsdokumenter har lav notoritet, mente UNE at et pass vil kunne ha betydning for å underbygge klagerens opplysninger om nasjonalitet, samt andre opplysninger som for eksempel navn og fødselsdato Videre var det praktisk mulig for henne å skaffe pass fra eritreiske myndigheter. Hun hadde allerede vært i kontakt med dem, og det var ikke fremlagt dokumentasjon på at det var umulig å fremlegge pass. At hun på tross av oppfordringer ikke hadde fremlagt pass, eller dokumentert at hun hadde søkt om pass, skapte tvil om hva som var klagerens rette nasjonalitet, og dermed identitet.

Praktiske spørsmål, slik som dokumentasjonskrav og betaling av 2 % skatt for konsulære tjenester, var ikke forhold som gjorde at hun fikk unntak fra kravet om å fremlegge pass.

UNE vurderte opplysningene om at hennes familie hadde blitt norsk borgere, men viste til at hver enkelt søknad om norsk statsborgerskap må vurderes individuelt. UNE bemerket også at hennes søsken var under 18 år da de kom til Norge. Søsknene er følgelig omfattet av andre regler enn klageren, både hva gjaldt oppholdstillatelse og statsborgerskap.

Lang oppholdstid i Norge var ikke vurdert som tilstrekkelig for å gjøre unntak fra kravet om klarlagt identitet.

UNE vurderte opplysningene om at hun trengte norsk statsborgerskap, ettersom hun hadde bruk for norsk pass og BankID i jobben sin. UNE mente at dette ikke ga grunnlag for unntak. Den situasjonen hun var i, ville kunne gjelde mange som søker om norsk statsborgerskap. I slike tilfeller er det politiske myndigheter som bør vurdere om reglene bør endres. Hun hadde også hatt god tid og gjentatte muligheter til å fremskaffe etterspurt dokumentasjon.

Det forelå ikke særlig sterke grunner for å gjøre unntak.