By Georg M. Rønnevig, seksjonssjef i UNE
I sitt innlegg 21.10.2014 skriver Joakim Aalberg at han stoler mer på rettsvesenet enn på byråkratene i UNE.
UNE ønsker i denne sammenheng å poengtere at prinsippene for bevisvurderingen er de samme i retten som i UNE. Også domstolene vurderer troverdigheten av en påstand om konvertering fra islam til kristendommen.
De siste årene har domstolene behandlet flere konvertittsaker fra Afghanistan. UNE har fått medhold i et flertall av sakene. Domstolene er enig med UNE i at det er en sammenheng mellom praksis i asylsaker og afghaneres påberopelse av konvertering som asylgrunnlag.
Det overordnede bevistema for retten, som for UNE, er om personen har blitt kristen, eller om konverteringen er påberopt for å skaffe seg oppholdstillatelse i Norge.
I en dom fra tidligere i år, legger retten vekt på at personen har kunnskap om kristendommen. Retten legger også vekt på at vitnene fra ulike deler av kirken har oppfattet personen som oppriktig. Dette er likevel ikke avgjørende. Retten skriver:
«Lagmannsretten finner imidlertid at formell dåp, deltagelse i religiøse sammenhenger og kunnskap om kristendommen ikke i seg selv er egnet til å skille konvertitter fra bekvemmelighetskonvertitter i en sak som denne. I en pågående tvist om retten til asyl, hvor det er avgjørende for asylsøkerens utsikter til å få en oppholdstillatelse i Norge, kan man ikke se bort fra muligheten for at dette er strategiske handlinger for å oppnå et ønsket gode.»
Domstolene må i likhet med UNE foreta en nøye vurdering av forhold som kan tale for og mot at personen har blitt kristen. Personens egen forklaring om det å forlate islam og gå over til kristendommen står her sentralt.
Norsk rett bygger på et prinsipp om fri bevisvurdering. UNE skal foreta en konkret og helhetlig vurdering av alle opplysningene og alle bevisene i saken. Det samme gjelder i en domstol. Dette betyr at det kan være av betydning for vurderingen av troverdigheten om personen for eksempel har kommet med uriktige opplysninger i utlendingssaken. Dette kan være opplysninger som menighetene ikke har. Det kan for eksempel dreie seg om falske opplysninger om identitet, eller om forhold som skal ha skjedd i hjemlandet, som ikke stemmer.
Også FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, sier at troverdigheten må vurderes nøye når noen sier at de har konvertert til en ny religion etter avreisen fra eget land.
Joakim Aalberg stiller i sitt innlegg flere spørsmål om UNEs behandling av konvertittsaker fra Afghanistan. Han spør blant annet om UNE har tatt høyde for at det ikke er så vanlig å feire bursdager i denne kulturen, når vi skal vurdere alder? Svaret på dette er ja. Aalberg har helt rett i at flere fra Afghanistan ikke vet når de er født, og UNE tar dette med i vurderingen. UNE er også godt kjent med at det er faglig uenighet om aldersvurderinger, og at vi derfor må bruke dem med varsomhet.
Aalberg spør også om tolkene kan oversette de kristne begrepene riktig? Det finnes tolker som har fått opplæring i å tolke i konvertittsaker. Tolking kan være en utfordring i utlendingssaker generelt, og UNE er oppmerksomme på at misforståelser lett kan oppstå. UNE må tilstrebe så god kommunikasjon som mulig. Men utfordringene knyttet til tolkning er ikke vanskeligere å håndtere i UNE enn i en domstol.
For UNE er det igjen viktig å understreke at vi gir beskyttelse til de afghanere vi mener har konvertert fra islam til kristendommen. De har et beskyttelsesbehov. De som har fått endelig avslag og som må returnere, har etter vår vurdering ikke konvertert og har ikke et slikt behov for beskyttelse.
Debattinnlegg først publisert i Dagen 27.10.2014.