Photo: Adobe Stock
By Bjørn Lyster, kommunikasjonsdirektør i UNE
Denne uken lanserte NOAS og kristne organisasjoner rapporten «Tro, håp og forfølgelse» om iranske konvertitter. Her er innlegget UNEs kommunikasjonsdirektør Bjørn Lyster holdt under lanseringen:
Takk for invitasjonen og muligheten til å si noe om rapporten og de temaene den tar opp. Iran har vært et viktig land i vår asylsaksbehandling så lenge UNE har eksistert, og på temaet konvertitter har det sammen med Afghanistan vært blant de to landene med flest saker.
Konvertittsaker fra Afghanistan, der er det ganske enkelt å beskrive vår praksis. Afghanistanpraksis er nemlig at dersom våre beslutningstakere finner at noen virkelig har konvertert, da får de bli i Norge.
Konvertittsaker fra Iran, der er det annerledes. Der gjøres det konkrete, individuelle risikovurderinger. Noen iranske konvertitter får bli, fordi UDI eller UNE kommer til at de trenger beskyttelse. Andre iranske konvertitter får ikke bli, de får plikt til å reise hjem eller blir tvangsreturnert. Det er mye å si om hvem som får bli og hvem som får avslag, og vi i UNE har gjort det mange ganger, i beskrivelser av praksis i foredrag og artikler, og når vedtakene våre har blitt etterprøvd i domstolene. Også andre uttrykker meninger og skriver om praksisen vår, og derfor er vi her i dag.
Mye er vi enige om
Det er mye i dagens rapport som er lett å si seg enig i. Heldigvis! Vi i UNE er selvsagt enige i at hvis noen risikerer forfølgelse fordi de har konvertert, da har de krav på beskyttelse etter flyktningkonvensjonen.
Ingen skal sendes tilbake til forfølgelse, verken konvertitter eller andre, sånn er det bare!
Noe annet vi sier oss helt enige i, det er at ingen kan sendes tilbake med et pålegg om å opptre diskret. Men her har det oppstått en misforståelse som vi mange ganger har kommentert offentlig.
Når det fra vår side har vært uttrykt at noen forventes å opptre diskret, da er dette utelukkende en beskrivelse av hva vi har lagt til grunn at kommer til å skje. Ordet forventer, det betyr altså ikke at vi pålegger diskresjon. Vi uttrykker altså ikke noen mening om hva folk bør gjøre. Ordet er altså et uttrykk for hva våre folk mener er sannsynlig opptreden etter en eventuell retur.
Hvis noen utsettes for forfølgelse fordi de ikke opptrer diskret, og dette er noe vi burde forventet, da har UNE gjort en feilvurdering. Det er i så fall en alvorlig feilvurdering, av den typen vi ikke skal gjøre.
En tredje ting vi gjerne sier oss enig i, det er at vi skal vektlegge uttalelser fra prester og menigheter. For, ja, disse har vekt, og de får ofte en stor plass i saksbehandlingen.
Men det betyr ikke nødvendigvis at de blir avgjørende for resultatet. I Norge har vi en rettstradisjon hvor beslutningstakere både i forvaltningen og domstolene kan vekte og veie bevisene. Det at noe blir tillagt vekt, det betyr ikke nødvendigvis at det blir tillagt avgjørende vekt.
Årsaken bak diskresjon
Nå er jo dagens rapport en rapport som er kritisk til oss i UNE, og motivet bak er at man vil ha noe til å bli annerledes enn hvordan det er i dag. Så det ligger i sakens natur at det er en del ting vi er uenige om. Ett uenighetspunkt er betydningen av hvorfor noen vil komme til å opptre diskret dersom de må reise tilbake, selve årsaken bak diskresjonen.
Her må jeg ta en liten omvei i resonnementet. Når det gjelder det med ikke å utsette seg for forfølgelsesfare ved å opptre diskret, der vurderes nemlig ikke alle saker på samme måte.
Det holder derfor ikke å fastslå at konvertitter er inkludert blant de såkalte konvensjonsgrunnene i flyktningkonvensjonen, det vil si rase, religion, nasjonalitet, medlemskap av en spesiell gruppe eller politisk oppfatning. På temaet årsak bak diskresjon, behandles nemlig ikke alle konvensjonsgruppene likt.
La meg forklare ved å nevne henholdsvis LHBT-personer og politisk opposisjonelle.
For LHBT-personer, der har det skjedd en rettsutvikling som har gitt større betydning til årsaken bak diskresjon. Ny domstolspraksis startet i britisk høyesterett i 2010, og det fikk senere gjennomslag også i vår norske høyesterett. Per idag gjelder, også i UNE-praksis, at dersom LHBT-personer vil komme til å opptre diskret på grunn av frykt for forfølgelse, da skal de ikke returneres. Da skal de få flyktningstatus.
Men dette gjelder ikke for de andre konvensjonsgrunnene. Ta politisk opposisjonelle. De vil ikke få opphold i Norge, og heller ikke andre steder, ut fra en sånn årsaksbetraktning. Det er altså ikke sånn at man får opphold fordi man ikke tør å være politisk aktiv i hjemlandet på grunn av frykt for forfølgelse.
Hva så med konvertitter, dagens tema? Skal de behandles etter den metodikken jeg nettopp beskrev for LHBT-personer, eller slik jeg nettopp beskrev for politisk opposisjonelle? Her er det en tydelig uenighet mellom UNEs beslutningstakere og organisasjonene bak denne rapporten.
UNEs beslutningstakere, de behandler saker med iranske konvertitter etter samme metodikk som f.eks. for iranske politisk opposisjonelle. Hvis det kan legges til grunn at de ikke vil oppføre seg slik etter retur at det oppstår forfølgelsesfare, da får de ikke beskyttelse i Norge. Da spiller det liten rolle hva som er årsaken bak at de kommer til å opptre diskret. Slik er UNEs praksis i disse sakene, den er konsistent, bekreftet av mange uavhengige beslutningstakere, og den er igjen og igjen blitt godkjent i domstolene.
I rapporten tas det til orde for en annen tilnærming, det vil si den såkalte 5-trinns-metoden som i dag brukes i LHBT-sakene. Hvis den skulle brukes i konvertittsakene, slik det anbefales i denne rapporten, da ville årsaken bak en forventet diskresjon få en helt annen og ny betydning også for konvertitter.
Internasjonal praksis
I rapporten trekkes det fram at Danmark og Storbritannia har annen praksis enn Norge. Ja, det kan stemme. Danmark, og også Polen, beskriver sin praksis for iranske konvertitter som lignende norsk Afghanistanpraksis, det vil si at konvertitter anses generelt så utsatt at de bør få beskyttelse.
Storbritannia på sin side tillemper deler av årsakslæren for LHBT-personer også for konvertitter, ikke fullt ut, men et stykke på vei. Disse nasjonenes praksis er altså relevante argumenter når man vil argumentere for en mer imøtekommende praksis også i Norge.
Men det betyr ikke at Norge skiller seg ut i naturlig internasjonal sammenligning.
Sverige, Finland, Tyskland og Sveits, de har også beskrevet sin praksis ovenfor oss, og deres praksisbeskrivelser er til forveksling lik vår norske. Sverige har vel kanskje litt av britisk type betraktninger når det gjelder årsak bak diskresjon, men de er i hvert fall veldig på linje med Norge når det kommer til risikovurderinger.
Man kan gjerne velge hvilke land man syns det er mest naturlig å sammenligne med. Men uansett har vi i Norge et selvstendig ansvar for å avgjøre disse og andre asylsaker forsvarlig, slik våre egne instanser finner det riktig, og dagens norske praksis er altså på linje med diverse andre land.
Hva sier så internasjonale domstoler? I rapporten som legges fram i dag, siteres det fra et par dommer i EU-domstolen og i EMD, som om UNEs praksis bryter mot disse. Det er feil! Vi kjenner tvert imot vår egen praksis godt igjen i de sitatene fra dommene. For på temaet diskresjon, er både EU-domstolen, EMD og UNE helt klare på at ingen kan pålegges å opptre diskret for å unngå forfølgelse. Men på den annen side er det heller ingen av oss som bruker 5-trinns-metoden fra LHBT-sakene på konvertitter.
Internasjonal sammenligning, det handler ikke bare om risikovurderinger og årsaksbetraktninger, men også om troverdighetsvurderinger.
I rapporten står det at Danmark og Storbritannia bare i helt spesielle tilfeller overprøver kirkesamfunnenes vurderinger av om noen virkelig har konvertert. Nei, dette stemmer ikke med hva vi ser.
Tvert imot, Danmark beskriver til oss at de gjør helhetlige troverdighetsvurderinger, hvor kirkelige uttalelser inngår, veldig likt det våre folk også gjør. Også Storbritannia beskriver i sine retningslinjer praksis som at uttalelser fra kirkelig hold ses i en større sammenheng, i helhetsvurderinger.
Punkter å komme tilbake til
Avslutningsvis vil jeg nevne noen punkter som jeg ikke har tid til å gå i dybden på nå, men som jeg gjerne kommer tilbake til i panelsamtalen.
- Ja, vi er enige i at Iran krenker konvertitters rett til fri religionsutøvelse. Dette er brudd på menneskerettighetene. Men krenkelser av sivile og politiske menneskerettigheter er ikke nødvendigvis forfølgelse. Flyktningkonvensjonen er ikke laget for å sikre retten til fri religionsutøvelse, men for å beskytte mot forfølgelse, inklusive forfølgelse på grunn av religion.
- Ja, vi kan se at religiøse minoriteter kan være mer utsatt enn andre for tilfeldige overgrep fra iranske myndighetspersoner. Men våre beslutningstakere mener ikke at denne risikoen er så stor og alvorlig at den tilsier beskyttelse i Norge for alle som har konvertert.
- Nei, UNE er ikke enig i at situasjonen for konvertitter i Iran generelt sett er så alvorlig som beskrevet i rapporten. Nå er ikke Landinfo blant de som skal kommentere her i dag, så de får ikke svart for seg, men jeg kan melde at Landinfos Iran-ekspertise er verdsatt av UNEs beslutningstakere. Våre folk har tillitt til Landinfos kunnskaper om Iran, også når det gjelder situasjonen for iranske konvertitter.
- Ja, jeg kan forsikre at vi følger med på utviklingen i Iran, og hvis noe tilsier større forsiktighet, da tar vi hensyn til det. Vi har gjort det før, og vi kan eventuelt gjøre det igjen. I 2010/2011 stanset vi behandlingen av konvertittsaker på Iran, fordi vi mottok informasjon som kunne tyde på at situasjonen kanskje var blitt mer alvorlig. Men etter å ha fått inn mer informasjon, startet vi å behandle disse sakene igjen, og praksisen vår etterpå er den som er oppe til diskusjon i dag.
- Det jeg her har fortalt om UNEs praksis, det er ikke en praksis som er bestemt på toppen, f.eks. gjennom en direktørbeslutning. Det er ikke sånn UNE fungerer. Ingen enkeltperson i UNE har fullmakt til å bestemme UNEs praksis, eller endringer i UNEs praksis. Vår praksis kan kun oppsummeres i etterkant av faktiske avgjørelser, og når vi omtaler noe som en praksis, da betyr det at mange av våre beslutningstakere har tenkt og ment på samme måte. Og mange, det er bokstavelig talt. Vi har rundt 30 nemndledere og rundt 300 nemndmedlemmer. Veldig mange av disse har vært med på å legge den Iran-praksisen jeg nå har fortalt om.