Photo: Adobe Stock
Ble nektet flyktningstatus etter bestemmelse som skal hindre misbruk av asylinstituttet.
Staten v/Utlendingsnemnda fikk medhold av Høyesterett i dom 17. mars 2017, HR-2017-569-A, (sak nr. 2016/1379).
Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om avslag på søknad om asyl etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Bestemmelsen gir adgang til å nekte flyktningstatus dersom beskyttelsesbehovet har oppstått på grunn av søkerens handlinger i Norge (subjektiv sur place) og hovedformålet med handlingene har vært å få opphold. Dette er den såkalte "misbruksbestemmelsen". Formålet med bestemmelsen er å hindre misbruk av asylinstituttet. Søkeren har rett til vern mot utsendelse, men ikke rett til flyktningstatus.
Spørsmålet for Høyesterett var om bestemmelsen er forenlig med Flyktningkonvensjonen artikkel 1 A (2). Høyesterett kom til at den er det. Dommen bygger på en grundig gjennomgang av norske og internasjonale kilder.
Førstvoterende viste blant annet til at ordlyden i flyktningkonvensjonen ikke løser det aktuelle tolkningsspørsmålet, men at bestemmelsens forhistorie og opprinnelige tidsbegrensning taler for at misbrukstilfellene ikke var omfattet av artikkel 1 A (2). Høyesterett har tidligere slått fast at subjektiv sur place ikke gir rett til flyktningstatus etter norsk rett. Heller ikke kan lovgiver i Norge eller i EU ha ansett en slik misbruksbegrensning som folkerettsstridig.
Førstvoterende viste også til reelle hensyn. Det å gi flyktningstatus i misbrukstilfellene vil kunne undergrave asylinstituttets legitimitet og effektivitet og kunne oppleves som urettferdig for flyktninger med et genuint beskyttelsesbehov.