Photo: Adobe Stock
By Bjørn Lyster, kommunikasjonsdirektør i Utlendingsnemnda
UNEs kommunikasjonsdirektør Bjørn Lyster innledet debatten 'Hva skal til for at en konvertitt blir trodd' under Arendalsuka. Her kan du lese innlegget.
Takk for invitasjonen og muligheten til å si noe om et viktig tema som engasjerer mange. Nå innledningsvis skal jeg gi et lite innblikk i UNEs praksis, og det kan være nødvendig, for det verserer en del misforståelser og sammenblandinger. De vanligste skyldes at mange ikke er klar over forskjellene mellom saker fra Afghanistan og Iran, som er de to landene vi har flest konveritttsaker fra.
Det er viktig å være klar over at praksis i konvertittsaker varierer ut fra opprinnelsesland. Særlig gjelder dette altså Afghanistan og Iran. Problemstillingene og vurderingene er helt forskjellige i konvertittsaker fra disse to landene, rett og slett fordi landene er forskjellige.
Konvertittsaker fra Afghanistan, der er det enkelt å beskrive vår praksis. Hvis UNEs beslutningstakere kommer til at afghanere virkelig har en kristen overbevisning, da kan de ikke returneres. Praksis er altså at vi ikke sender konvertitter tilbake dit. Afghanske konvertitter, de har et beskyttelsesbehov; punktum, utropstegn, ferdig snakka!
Konvertitter fra Iran, der er det annerledes. Der gjør UNE konkrete, individuelle risikovurderinger. Noen iranske konvertitter får bli, fordi de trenger beskyttelse. Andre iranske konvertitter får ikke bli, de får plikt til å reise hjem eller blir tvangsreturnert.
Afghanistan – troverdighet
Temaet for denne kvelden er hva som skal til for å bli trodd, det som handler om troverdighet. Og troverdighet blir jo ofte det helt avgjørende spørsmålet i konvertittsakene fra Afghanistan.
Tilslutning til islam er en grunnleggende for alt i Afghanistan. Frafall tolereres ikke. Både for grupper, familier og individer er det svært viktig å bli ansett som troende muslimer. Det alvorlige for konvertitter er ikke at de har blitt kristne. Det alvorlige er frafallet fra islam.
Det mest sentrale i UNEs vurdering av om en afghaner virkelig har konvertert, det er vedkommendes egen forklaring. Både om det å forlate islam og om sin nye kristne tro. En afghaner som forlater islam, forventes å ha gjort seg noen tanker om hvilke konsekvenser dette vil kunne få, for seg selv og sin familie.
I forlengelsen av dette forventes det også at vedkommende kan si noe om hvordan det oppfattes å ha blitt en kristen. Man må kunne si noe om hva som har skjedd og hva den nye troen innebærer.
Vi fikk for noen år siden kritikk for hva slags spørsmål vi stilte når konvertitters troverdighet skulle vurderes. Nemndmøtene våre ble enkelte ganger framstilt som en form for muntlig eksamen i kristendom, med vanskelige faktaspørsmål som det avgjørende. Våre folk kjente seg ikke igjen i den kritikken, for det har aldri vært som å stå eller stryke til eksamen. Men vi har endret på spørsmålene etter råd og innspill utenfra. Nå stilles det mye mer av åpne spørsmål der den enkelte får forklare seg med egne ord, kall det gjerne «i fritekst».
I tillegg til det hovedpersonene forklarer selv, legger vi også vekt på dåpsattester og innsendte uttalelser om søkernes kristne aktivitet. Men det å legge vekt på, betyr ikke nødvendigvis avgjørende vekt på. Det at søkeren har latt seg døpe og har deltatt i aktiviteter i en menighet, er ikke tilstrekkelig for å slå fast at han eller hun har konvertert. Uttalelsene inngår alltid i en helhet, hvor opplysninger ses i sammenheng. Og i den helheten kan det ofte inngå opplysninger som ikke var kjent for dem som skrev de innsendte uttalelsene.
Iran – risiko
Iran er en islamsk republikk der religionen har en sentral rolle. Frafall fra islam kan straffes. Men ikke alle iranske konvertitter risikerer forfølgelse. Det er lite sannsynlig at en kristen konvertitt med lav profil og ingen eller lite utadrettet aktivitet løper en slik risiko.
Men det som ikke vil bli tolerert, er en høyere profil med aktiv misjonering, for eksempel å starte en hjemmekirke som man inviterer muslimer til. Man får ikke lov å lokke andre muslimer til frafall, da risikerer man å bli møtt med alvorlige reaksjoner.
For å finne ut hvordan en iransk konvertitt mest sannsynlig vil opptre ved retur, ser vi på hvordan han eller hun lever ut sin kristne tro i Norge. Vi legger vekt på dåpsattester og uttalelser fra menigheten eller andre støttespillere. Vi vurderer så helt konkret om den enkelte konvertitt, med sin historie og sin aktivitet, risikerer forfølgelse ved retur. Risikoen må være reell, og den må da handle om noe mer enn bare at man er konvertitt.
Rett til beskyttelse
Vi i UNE er selvsagt enige i at hvis noen risikerer forfølgelse fordi de har konvertert, da har de krav på beskyttelse etter flyktningkonvensjonen. Det gjelder afghanere, det gjelder iranere, det gjelder alle nasjonaliteter. Ingen skal sendes tilbake til forfølgelse, verken konvertitter eller andre, sånn er det bare!
Ingen konvertitter kan sendes tilbake med et pålegg om å opptre diskret. Men her har det oppstått en misforståelse rundt Iransakene, som vi mange ganger har kommentert offentlig, men misforståelsen dukker stadig opp igjen. La meg derfor understreke:
Vi uttrykker ingen mening om hva kristne iranere bør gjøre etter en retur. Men vi vurderer hva vi mener vil være sannsynlig opptreden etter en retur, og det vurderer vi sak for sak. Nettopp derfor ender det med at noen får beskyttelse i Norge og andre ikke.
Religionsfrihet
Det bor et stort antall konvertitter i Iran. De har det ikke nødvendigvis lett. De kan oppleve både diskriminering og trakassering. Men alvorlighetsgraden i det de risikerer, når i de fleste tilfellene ikke opp til det som kalles forfølgelse. Og det er fare for forfølgelse som gjennom asylinstituttet gir rett til internasjonal beskyttelse.
Det er heller ingen tvil om at Iran krenker konvertitters rett til fri religionsutøvelse. Dette er brudd på menneskerettighetene. Men krenkelser av sivile og politiske menneskerettigheter er ikke nødvendigvis forfølgelse. Flyktningkonvensjonen er ikke laget for å sikre retten til fri religionsutøvelse, men for å beskytte mot forfølgelse, inklusive forfølgelse på grunn av religion.
Resultatene
La meg så gi noen cirkatall som illustrerer hvilke størrelsesorden vi i dag snakker om. Vi har ikke nøyaktige statistikker, særlig ikke på personnivå. Når vi teller saker, da telles ofte samme person flere ganger, fordi vi behandler en del saker på nytt. Så dette blir et cirkabilde, med forbehold, slik det var ved siste årsskifte.
Afghanistan, der har vi de siste fem årene behandlet drøyt to hundre saker med anførsler om konvertering. Et sted mellom hver tredje eller fjerde søker fikk da asyl.
Iran, der har vi behandlet drøyt seks hundre slike saker de siste fem år, nesten tre ganger så mange som for Afghanistan. Her har det vært en mindre andel som fikk asyl, et sted mellom fem og ti prosent.
Totalt for Afghanistan og Iran er det disse fem årene cirka hundre personer som har fått beskyttelse på grunn av konvertering.
I en del tilfeller blir Staten saksøkt etter at UNE har gitt avslag. Det gjelder også i konvertittsaker. Resultatene viser da at domstolene i veldig stor grad støtter UNEs vurderinger. Vi har sett på tallene for konvertittsaker de tre årene; 2015 til 2017. UNE fikk da medhold i 95% av sakene for Tingretten og i 83% av sakene for Lagmannsretten.
Dette er manuelle tellinger, så jeg tar noe forbehold. Men det store bildet er klart, og det er at domstolene har funnet UNEs praksis i konvertittsaker i orden, og sluttet seg til at avslagene er forsvarlige.
Oppsummering
For å oppsummere det viktigste i det jeg har sagt:
- Det sendes ikke konvertitter tilbake til Afghanistan, men ikke alle afghanere som sier de har konvertert, blir trodd på det.
- Til Iran returneres konvertitter, men ikke de som utøver sin tro på en måte som gjør at de risikerer forfølgelse, for eksempel ved å være aktivt og utadvendt misjonerende.
- Vi pålegger ikke iranske konvertitter å opptre diskré, men vi gjør sannsynlighetsvurderinger av hvordan de kommer til å opptre.
- UNEs praksis og tilnærming til disse sakene er tydelig og konsistent, og den får i all hovedsak støtte i domstolene.