Photo: Adobe stock
Forståelsen av begrepet «hjemland» i utlendingslovens § 28 1 a er ikke alltid det samme som statsborgerskap, konkluderer Høyesterett i dom av 14.12.2020.
En asylsøker som står i fare for forfølgelse ved retur til hjemlandet har etter norsk lov krav på beskyttelse. Nå har Høyesterett avklart den rettslige forståelsen av «hjemland» i de tilfellene der en asylsøker blir statsborger av et nytt land etter endelig avslag på asylsøknaden i Norge. I dommen var det dissens 3 mot 2 om gyldigheten av UNEs vedtak.
Hjemland må tolkes strengere ved mistanke om misbruk
Høyesterett mener at hovedregelen er at statsborgerskap skal legges til grunn når man avgjør hva som er en persons hjemland i utlendingslovens § 28 1 a. I saker hvor det mistenkes misbruk av asylinstituttet, kan ikke statsborgerskap som en utlending har fått etter asylsøknaden automatisk legges til grunn. Høyesterett mener at begrepet «hjemland» i slike saker må tolkes strengere. Det skal kun være de som trenger beskyttelse som får det.
I dommen uttaler flertallet at:
«Jeg legger etter dette til grunn at statsborgerskap – for dem som ikke er statsløse – som hovedregel skal legges til grunn ved fastleggingen av «hjemland» i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og «the country of his nationality» i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A nr. 2. Men jeg minner om at flyktningkonvensjonen også må tolkes ut fra sitt formål, som er å sørge for at personer som reelt sett et utsatt for forfølgelse i hjemlandet, får beskyttelse.
…begrepet «hjemland» i misbrukstilfellene må tolkes innskrenkende i tråd med konvensjonens formål. I slike tilfeller vil utlendingens statsborgerskap på vedtakstidspunktet ikke være avgjørende. Hvis det ikke kan påvises noe annet sannsynlig formål enn at asylsøkeren ønsker å øke muligheten til å få innvilget asyl, vil det være nærliggende å konkludere med at det foreligger misbruk av asylinstituttet.»
Mindretallet sa seg enig i tolkningen av en misbruksreservasjon i flyktningkonvensjonen artikkel 1 A og utlendingsloven § 28 1 a. Mindretallet konkluderte allikevel med at UNEs vedtak ikke inneholdt en misbruksvurdering, og at vedtaket derfor måtte anses som ugyldig.
UNEs praksis
UNEs praksis er i tråd med Høyesteretts dom. UNE vurderer risiko for forfølgelse ved retur til det landet søkeren var borger av da han eller hun søkte asyl. Hvis personen har fremlagt et eritreisk pass utstedt etter at hun eller han fikk avslag på asyl i Norge, har det normalt ikke vært nok til å endre avgjørelsen. Som det står i Høyesteretts dom, må hver enkelt sak vurderes konkret.
Bakgrunn
Saken som var i høyesterett 28.11.2020 gjaldt en kvinne som søkte asyl i 2009. Hun fortalte at hun er født i Etiopia, men at hun flyttet til Eritrea hvor hun fryktet forfølgelse. UNE trodde ikke på forklaringen hennes, og mente at Eritrea ikke var hennes hjemland. Det var motparten som anket saken til Høyesterett, etter at UNE fikk medhold i Lagmannsretten.
Du kan lese mer om vurderingen til lagmansretten og bakgrunn for saken i Høyesterett i denne artikkelen.