Hva slags tillatelse skal gis en utlending som i utgangspunktet ikke har rett på flyktningstatus, men som utfører handlinger i Norge som gir beskyttelsesbehov?
Dette er hovedspørsmålet i UNEs oppdaterte praksisnotat "Sur Place - misbrukstilfeller".
Sur place betyr «på stedet» og handler om at en utlending, som i utgangspunktet ikke har rett på flyktningstatus, utfører handlinger i Norge som fører til fare for forfølgelse ved retur til hjemlandet. I noen tilfeller er handlingenes hovedformål å få oppholdstillatelse i Norge.
Utlendingsloven § 28 fjerde ledd sier at «Søkeren skal som hovedregel anerkjennes som flyktning etter første ledd også når beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet, og skyldes søkerens egne handlinger.
Samtidig inneholder bestemmelsen en mulighet for å unnta søkeren fra flyktningstatus:
"Ved vurderingen av om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det særlig legges vekt på [ ] om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse."
Det opprinnelige notatet er skrevet i 2014 og oppdatert flere ganger. I forbindelse med den siste oppdateringen har UNE gått gjennom i overkant av 40 vedtak og 5 rettsavgjørelser, hvor det er gjort vurderinger etter unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd. I litt under halvparten av de gjennomgåtte sakene mente UNE at det var mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene var å få oppholdstillatelse, og unntaksbestemmelsen i utlendingsloven § 28 fjerde ledd ble derfor benyttet.
Formålet med unntaksbestemmelsen
Formålet med unntaksbestemmelsen er å hindre misbruk av asylinstituttet. Asylinstituttet skal beskytte søkere med et genuint beskyttelsesbehov og ikke personer som har vært motivert av et ønske om å oppnå opphold i Norge.
Forarbeidene sier lite om når unntaksbestemmelsen skal anvendes. Det må derfor avgjøres gjennom konkrete vurderinger i praksis.
At "det hovedsakelige formålet" har vært å få tillatelse betyr ikke at det må ha vært det eneste motivet. Det må imidlertid fremstå som det mest sentrale blant andre motiv. Det kan være vanskelig å fastslå med sikkerhet hva som har vært en persons subjektive motivasjon for en handling. Dette vurderes ved en helhetsvurdering av klagerens forklaring og øvrige omstendigheter i saken.
UNE har fattet flere vedtak hvor klageren nektes flyktningstatus etter § 28 fjerde ledd fordi hovedformålet har vært å få opphold. Dette gjelder hovedsakelig klagere fra Iran, Etiopia eller Eritrea. Sakene byr ofte på tvil. Mer enn 2/3 av slike saker er derfor behandlet i nemnd med personlig fremmøte.
Valg av tillatelse
Selv om utlendingen nektes rett til flyktningstatus etter unntaket i utlendingsloven § 28 fjerde ledd, er han/hun vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73.
Gjennomgangen viser at praksis for hvilken type tillatelse som innvilges i saker hvor det konstateres misbruk, er klarerere nå enn tidligere. I UNEs praksis frem til 2016 ble flertallet av tillatelser gitt etter utlendingsloven § 38 første ledd. Flertallet av tillatelsene i denne gjennomgangen er innvilget etter utlendingslovens § 74.