Last updated:
12/08/2021
12/08/2021
Please note that not all the information on this page is available in English
Sammendrag: Reisedokumenter
Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass fordi UNE mente hun nå kunne få hjemlandets reisedokument.
Bakgrunn
Klageren hadde hatt opphold i Norge over flere år, og utlendingspass som ble fornyet flere ganger. UDI avslo klagerens søknad om fornyet utlendingspass fordi det var tvil om hennes identitet. UDI viste til at de hadde avslått hennes søknad om statsborgerskap samme dag, fordi identiteten hennes ikke var sannsynliggjort.
Klageren var uenig i at det var tvil om hennes identitet. Advokaten hennes viste til at det uansett var særlige grunner til dispensasjon etter utlendingsforskriften § 12-5.
UNEs vurdering og konklusjon
UNE var enig i UDIs vurdering av klagerens identitet, og viste til UNEs vedtak i saken om statsborgerskap. UNE mente imidlertid at klagen over avslaget på fornyet reisedokument måtte avgjøres på et annet grunnlag. UNE viste til at klageorganet kan prøve alle sider av saken som tas til behandling, se forvaltningsloven § 34 annet ledd.
UNE påpekte at en utlending som har fått oppholdstillatelse etter å ha søkt om beskyttelse, men uten å ha fått status som flyktning, skal få utlendingspass hvis hennes forhold til myndighetene i hjemlandet tilsier det og det ikke er særlige grunner som taler imot det. Dette følger av utlendingsloven § 64 annet ledd.
Klageren hadde ikke fått oppholdstillatelse i Norge etter å ha søkt beskyttelse. Hun hadde fått oppholdstillatelse i Norge i sak om familieinnvandring, ikke fordi hun var forfulgt av myndighetene i hjemlandet. UNE mente derfor at hun kunne ta kontakt med hjemlandets myndigheter og be om pass.
UNE viste videre til at fra 01.08.2018 fikk somaliske pass - utstedt i Mogadishu eller på en somalisk ambassade etter januar 2014 - status som gyldig reisebevis i Norge. Frem til dette tidspunktet fikk somaliere i Norge utlendingspass etter unntaksregelen i utlendingsforskriftens § 12-5 fjerde ledd, fordi Somalia ikke hadde en fungerende sentralmyndighet etter 1991 som kunne utstede reisedokumenter til sine borgere.
UNE mente at det nå ikke var «særlige grunner» til å gjøre unntak fra vilkårene for utlendingspass, se utlendingsforskriften § 12-5 fjerde ledd. UNE påpekte at denne bestemmelsen er et snevert unntak for helt spesielle omstendigheter. Verken klagerens alder, helse eller tilknytning til Norge gjennom lang oppholdstid utgjorde særlig sterke grunner som tilsa at klageren likevel kunne få utlendingspass.
Klageren fikk heller ikke innvilget et utlendingspass til en enkeltreise. UNE viste til at hun ikke hadde forklart eller dokumentert hvorfor det var nødvendig med et slikt begrenset utlendingspass.