Sammendrag: Familie

 

Klageren har hatt en rekke besøksvisum til Norge, først for å besøke søsken og deretter for å besøke barn.

 

Klageren inngikk ekteskap med norsk borger og søkte umiddelbart om oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen (referansepersonen). Klageren fikk innvilget oppholdstillatelse i ett år og søknaden ble fornyet for ett år.

 

Klageren søkte på nytt om fornyelse av oppholdstillatelsen. I forbindelse med søknaden om fornyelse ble begge parter innkalt til intervju hos politiet. Klageren og referansepersonen ga i sine intervjuer motstridende opplysninger og forklaringer om deres forhold. På spørsmål om hvordan klageren og referansepersonen møttes første gang forklarte klageren at hun tidligere har vært gift med sin søsters nåværende ektefelle. Søsteren og klagerens tidligere ektefelle er bosatt i Norge. Klageren har barn med tidligere ektefelle. Hun forklarte at de ikke har mye kontakt, men hun hun møter sin tidligere ektefelle når hun møter deres felles barnebarn. Klageren forklarte videre at referansepersonen har et barn med tidligere samboer, og at hans tidligere samboer leier et rom i huset til klagerens søster og tidligere ektefelle. Klageren forklarte at hun traff referansepersonen første gang hjemme hos sin søster. Hun var der for å treffe barnebarn og referansepersonen var der med sitt barn.

 

Referansepersonen opplyste imidlertid at partene møttes første gang i Vietnam. Han forklarte at han hadde vært i Vietnam sammen med sin tidligere samboer og deres felles barn, og at de da bodde hjemme hos klageren. I intervjuet fremkom også at partene hadde lite kunnskap om hverandre og deres dagligliv. Referansepersonen opplyste blant annet at hans nærmeste familie ikke vet at han er gift med klageren. Han ga også vage opplysninger om sin kjennskap til klagerens barn og øvrige familie, til tross for at de fleste bor i Norge. Referansepersonen visste heller ikke når og hvor klageren gikk på norskkurs. De ga motstridende opplysninger om hvilken mat den andre foretrekker, hvordan de feirer hverandres bursdager, hva de gjorde i går og hva de gjorde forrige helg. Klageren opplyste også i intervjuet at hun og referansepersonen ikke har felles språk, og at de kun har "kroppskommunikasjon". Referansepersonen opplyste også i intervjuet at han på grunn av tidligere sykdom har dårlig hukommelse. 

 

UDI avslo søknaden om fornyelse av oppholdstillatelsen. UDI mente det var mest sannsynlig at klagerens hovedformål med ekteskapet var å skaffe seg grunnlag for opphold i Norge (omgåelsesekteskap).  

 

 

Etter en helhetsvurdering av opplysningene og omstendighetene i saken mente UNE at det var sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet mellom klageren og referansepersonen er et omgåelsesekteskap. UNE mente i likhet med UDI at det ut ifra omstendighetene i saken fremsto som sannsynlig at klagerens hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et oppholdsgrunnlag i Norge.

 

UNE vurderte opplysningene i saken om at referansepersonen blant annet har dårlig hukommelse etter å ha vært syk. UNE mente at det forelå klart motstridende uttalelser om tidsnære og sentrale begivenheter i partenes samliv som de burde være forent om dersom de hadde et reelt ekteskapelig samliv. UNE viste til at motstrid i seg selv ikke nødvendigvis betyr at det hovedsakelige formålet har vært å etablere et grunnlag for opphold i Norge for klageren. Dette må vurderes ut fra blant annet hva det er motstrid om, og i hvilken grad det gis plausible forklaringer på hvordan motstriden har oppstått. UNE viste til at klageren og referansepersonen har forklart seg forskjellig om flere vesentlige forhold, og at det etter UNEs oppfatning ikke var gitt overbevisende forklaringer på de motstridende opplysninger.

 

UNE mente adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde brukes i denne saken. Selv om ekteskapet er ansett som et omgåelsesekteskap, kan UNE likevel se bort i fra dette og gi oppholdstillatelse. Det er gitt føringer for dette «kan-skjønnet» i forarbeidene, se Ot.prp. nr.75 (2006-2007) pkt. 9.6.2.5 avsnitt 7. UNE mente det var mest sannsynlig at klagerens hovedsakelige formål med å inngå ekteskap med referansepersonen var å skaffe seg et oppholdsgrunnlag i Norge. UNE tok derfor ikke stilling til om det er en realitet i ekteskapet, fordi det ikke var avgjørende for resultatet. UNE mente, ut ifra momentene i vurderingen av om ekteskapet var et omgåelsesekteskap, at klagerens formål om å oppnå tillatelse her var særlig fremtredende. Innvandringsregulerende hensyn tilsier da at tillatelse nektes fordi det ikke er ønskelig at ekteskap brukes som et instrument til å oppnå oppholdstillatelse. UNE viste til at dette er fulgt opp gjennom fast og langvarig forvaltningspraksis.

 

UNE viste til forarbeidene hvor det står at det i den enkelte sak kan være forhold som tilsier at tillatelse likevel gis. Men slik saken var opplyst forelå det ikke forhold som tilsa en slik løsning i denne saken.

 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås.

 

Det foreligger rettskraftig dom fra Oslo Tingrett, hvor staten ble gitt medhold.