Last updated: 10/01/2023 10/01/2023

Sammendrag: Familie

Kvinne med to barn fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle og barnas far i Norge fordi underholdskravet ikke var oppfylt. Deres tidligere tillatelser var tilbakekalt på grunn av langvarig opphold i hjemlandet, og deres søknader om fornyelse ble derfor behandlet som søknad om førstegangstillatelse.

Bakgrunn

Klageren og hennes barn har tidligere hatt oppholdstillatelse i Norge. Tillatelsen ble tilbakekalt fordi de hadde oppholdt seg i hjemlandet i lengre perioder. De søkte senere om fornyelse av oppholdstillatelsene for familieinnvandring med referansepersonen (klagerens ektefelle og far til barna). UDI behandlet dette som en søknad om førstegangstillatelse siden klagernes tidligere tillatelser var tilbakekalt.

UDI avslo søknadene fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til forsørgelse (underholdskravet).

UNEs vurdering

UNE opprettholdt UDIs avslag. Referansepersonen hadde ikke vært registrert med noen inntekt siden juni 2021 da han mottok dagpenger. Han hadde ikke lagt frem dokumentasjon på fremtidig inntekt, og var ikke registrert med noen aktive arbeidsforhold i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. Det var derfor ikke sannsynliggjort at referansepersonen ville ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid.

Opplysninger innhentet fra Skatteetaten viste at referansepersonen ikke hadde tjent nok til å oppfylle kravet om inntekt på minst 272 624 kroner i 2021. Han oppfylte dermed heller ikke kravet til tidligere inntekt.

UNE vurderte deretter om det var «særlig sterke menneskelige hensyn» i saken som tilsier at det gjøres unntak fra underholdskravet. Klageren og referansepersonen har fire felles barn, hvorav de to yngste er norske statsborgere. UNE påpekte at det ikke er et generelt unntak for kravet til sikret underhold i tilfeller der klageren og referansepersonen har felles barn.

Klagerne hadde hatt hyppige og langvarige utenlandsopphold, og referansepersonen og klageren hadde ikke bodd sammen flere år i strekk. Barna bor med moren og har hele tiden fulgt henne. Moren regnes derfor som barnas primære omsorgsperson. Det er ikke opplysninger om at barna har et særlig behov for å ha begge foreldrene til stede, ut over det som gjelder barn generelt. Formålet med unntaket i utlendingsforskriften er å sikre at et familieliv som er etablert ikke må brytes opp. Familien har selv valgt å bryte opp familielivet ved at klageren og barna har bodd mest i Pakistan, mens referansepersonen har bodd i Norge.

Selv om de to eldste barna periodevis har bodd i Norge mente UNE at de ikke har noen særlig tilknytning til Norge, siden de aldri har gått på skole eller i barnehage her.

Etter en helhetlig vurdering mente UNE at det ikke skulle gjøres unntak fra underholdskravet.

Var dette sammendraget nyttig?