Last updated: 09/02/2023 09/02/2023

Sammendrag: Arbeid

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som sesongarbeider fordi det ikke var sannsynliggjort at han ville returnere til hjemlandet ved tillatelsens utløp

Bakgrunn

Klageren hadde to ganger tidligere fått avslag på søknad om beskyttelse i Norge. Han ble utvist med fem års innreiseforbud i 2015. I 2019 fikk han avslag på Schengenvisum til Norge.

Våren 2022 fikk han tilbud om arbeid som gårdsarbeider, og arbeidsgiver søkte på hans vegne om oppholdstillatelse for sesongarbeid.

I klagen over UDIs avslag skrev klageren at han hadde søsken i Norge, at han ønsket å være nær sin familie og at han ikke hadde annen familie i hjemlandet. Han viste også til at han kjente norsk kultur og at han snakket godt norsk. Han skrev også at han hadde vært ung og stresset under sine tidligere opphold, men at han nå ville forholde seg til loven.

UNEs vurdering

En arbeidstaker som skal arbeide innen sesongbasert virksomhet, kan få oppholdstillatelse i inntil seks måneder på nærmere bestemte vilkår. En slik tillatelse gir ikke mulighet for permanent oppholdstillatelse, og det er en forutsetning at arbeidstakeren reiser tilbake til hjemlandet. Klagerens returforutsetninger må derfor vurderes, det vil si hvor sannsynlig det er at utlendingen forlater Norge og Schengen ved tillatelsens utløp.

UNE skrev at klageren kommer fra et land med forholdsvis stort utvandringspotensial. Ut fra praksis skal det da mye til for at tillatelse gis. Hovedregelen er at det ikke gis tillatelse med mindre utlendingen har betydelig tilknytning til hjemlandet.

Ut fra de individuelle omstendighetene i saken mente UNE at det ikke var sannsynlig at klageren ville forlate Norge og Schengen. UNE viste til at han var forholdsvis ung, og at han ikke hadde ektefelle eller barn i hjemlandet. Han hadde også tidligere vist oppholdshensikt siden han to ganger tidligere hadde søkt beskyttelse i Norge, og han ble utvist fordi han hadde unnlatt å forlate Norge innen utreisefristen. Opplysningene om at han hadde søsken i Norge svekket også sannsynligheten for at han ville returnere til hjemlandet. At klageren nå ga uttrykk for at han angret på at han ikke hadde forlatt Norge innen utreisefristen under tidligere opphold, var ikke tilstrekkelig til at hans returforutsetninger var gode nok.

UNE mente at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken, og klageren hadde heller ikke en særlig tilknytning til Norge som gjorde at han likevel skulle få tillatelse.

Var dette sammendraget nyttig?