Sammendrag: Familie

Klageren hadde i en femårs-periode hatt ulike oppholdstillatelser og visum for å jobbe som sesongarbeider i Norge. Tillatelsene dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.

 

Klageren inngikk ekteskap med en norsk borger. Hun søkte om, og fikk innvilget, oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen. Hun søkte deretter om fornyet oppholdstillatelse for familieinnvandring.

 

UDI tilbakekalte hennes tidligere oppholdstillatelse fordi underholdskravet ikke hadde vært oppfylt i perioden hun hadde hatt tillatelse. Søknaden ble derfor behandlet som en ny førstegangssøknad. Søknaden ble avslått fordi underholdskravet ikke var oppfylt.

 

 

UNE var enig med UDI i at kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt.

 

Kravet til fremtidig inntekt var ikke oppfylt. UNE innhentet opplysninger fra Skatteetaten og NAV. Opplysningene viste at ektefellen ikke var registrert med aktive arbeidsforhold. Han var kun registrert med inntekt i form av arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspenger er ikke inntekt som kan legges til grunn ved beregning av fremtidig inntekt. UNE mente også at underholdskravet ikke kunne oppfylles av klageren selv, fordi hun ikke var i lovlig arbeid i Norge og ikke hadde inntekt som kunne medregnes. 

 

Kravet til tidligere inntekt var heller ikke oppfylt. UNE viste til at ektefellen ved siste skatteoppgjør var innrapportert med en inntekt som var lavere enn kravet til tidligere inntekt.  

 

UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn. UNE vurdere opplysningene om ektefellens helse. Hvis han ikke kan jobbe, kan uførepensjon av en viss størrelse oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Regelverket har tatt høyde for de tilfeller der en referanseperson ikke kan jobbe på grunn av helseproblemer, og lovgiver har tatt et bevisst valg med hensyn til hvilke stønader og inntekter som kan medregnes som inntekt. Helseproblemene kunne derfor ikke i seg selv tilsi at det gjøres unntak fra underholdskravet. Det var også opplyst at hans økonomiske situasjon var vanskelig fordi han hadde gått personlig konkurs og at partene hadde opplevd den lange saksbehandlingstiden som belastende. Dette var ikke særlig sterke menneskelige hensyn slik begrepet skal forstås i utlendingsrettslig forstand.

  

UNE mente at klageren heller ikke hadde en særlig tilknytning til Norge som kunne gi grunnlag for en tillatelse. Normalt må man ha oppholdt seg i Norge med en tillatelse i åtte til ti år for å oppfylle vilkåret om særlig tilknytning. UNE så hen til at klageren hadde oppholdt seg i Norge i flere kortere perioder fra 2013 til 2018, men viste til at oppholdene ikke dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse. UNE viste også til at klagerens oppholdstillatelse for familieinnvandring var blitt tilbakekalt og at oppholdstiden i henhold til den tillatelsen derfor ikke kunne medregnes. At hun hadde ektefelle i Norge var heller ikke tilstrekkelig til at hun ble gitt en oppholdstillatelse.