Last updated: 10/10/2022 10/10/2022

Sammendrag: Utvisning

UNE vurderte hvorvidt utvisning av klageren ville stride mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven, og kom til at det ville det. Det tidligere vedtaket om utvisning ble derfor opphevet.

Juni 2024: Stornemndas vedtak er kjent ugyldig etter dom i Borgarting lagmannsrett. 

Bakgrunn

Ifølge utlendingsloven § 67 første ledd bokstav e kan en utlending utvises "når utlendingen er utelukket fra rett til anerkjennelse som flyktning etter § 31 [...]". Bestemmelsen trådte i kraft 01.11.2018. UNE har praktisert bestemmelsen slik at den gir grunnlag for utvisning, selv i tilfeller hvor de straffbare forholdene som har ført til eksklusjon (utelukkelse), ble begått før lovendringen trådte i kraft. Imidlertid skal ingen lover ha tilbakevirkende kraft, se Grunnloven § 97. For å avklare om utvisning i slike tilfeller innebærer tilbakevirkning i strid med Grunnlovens bestemmelse, har UNE behandlet to relevante saker i stornemnd, se utlendingsforskriften § 16-4.

Felles for sakene er at de straffbare forholdene som ligger til grunn for vedtakene om eksklusjon, ble begått før ikrafttredelsen av utlendingslovens § 67 første ledd bokstav e. Den relevante forskjellen er at mens det i den ene saken (Eritrea-saken) ble fattet vedtak om eksklusjon før lovendringen trådte i kraft, ble det i den andre saken (Kina-saken) fattet vedtak om eksklusjon etter ikrafttredelsen.

Stornemndlederen besluttet at saken skulle avgrenses til spørsmålet om vedtaket om utvisning var i strid med Grunnloven § 97. Se utlendingsforskriften § 16-11.

Stornemndas vurdering: Utvisning er i strid med Grunnloven § 97

Stornemnda delte seg i et flertall og et mindretall.

Stornemndas flertall, bestående av én nemndleder og tre nemndmedlemmer, mente at utvisning var i strid med Grunnloven § 97.

Blant flertallet mente én nemndleder og to nemndmedlemmer at tilbakevirkningen knyttet seg direkte til de straffbare handlingene som klageren begikk før lovendringen, og ikke til vedtaket om eksklusjon. Følgelig dreide det seg om egentlig tilbakevirkning. Det siste nemndmedlemmet i flertallet mente at tilbakevirkningsspørsmålet måtte knyttes til tidspunktet da eksklusjonsvedtaket ble fattet. Dette fikk imidlertid ikke avgjørende betydning, ettersom både de straffbare forholdene og eksklusjonsvedtaket lå forut i tid for ikrafttredelsen av utlendingsloven § 67 første ledd bokstav e.

Alle i flertallet mente at saken befant seg i kjerneområdet for Grunnloven § 97. Det ble trukket paralleller til strafferetten, dels fordi det er straffbare forhold som danner grunnlaget for utvisning og dels fordi utvisning innebærer svært inngripende tiltak. Flertallet mente også at lovgiver ikke har vurdert lovendringen godt nok opp mot Grunnloven § 97, og at det dermed skal mindre til for å slå fast at utvisning rammes av tilbakevirkningsforbudet.

Et mindretall, bestående av to nemndledere og ett nemndmedlem, mente at utvisning ikke var i strid med Grunnloven § 97. Mindretallet viste til at utvisning ikke er straff, og befinner seg utenfor tilbakevirkningsforbudets kjerneområde. Utvisning knytter heller ikke nye byrder direkte til tidligere handlinger. Rettsvirkningene retter seg mot den fremtidige utøvelsen av klagerens rettsposisjon, og ligner uegentlig tilbakevirkning. Virkningene er ikke særlig inngripende, og de er ikke urimelige eller urettferdige. Videre foreligger det uansett sterke samfunnsmessige hensyn som kan begrunne tilbakevirkning.

Oppsummert

Vedtak ble fattet i samsvar med flertallets syn, og UNEs tidligere vedtak om utvisning ble omgjort.

Var dette sammendraget nyttig?