Sammendrag: Utvisning
UNE vurderte i stornemnd om utvisning av klageren var i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven, men kom til at det ikke var det.
Bakgrunn
Ifølge utlendingsloven § 67 første ledd bokstav e kan en utlending utvises "når utlendingen er utelukket fra rett til anerkjennelse som flyktning etter § 31 [...]". Bestemmelsen trådte i kraft 01.11.2018. UNE har praktisert bestemmelsen slik at den gir grunnlag for utvisning, selv i tilfeller hvor de straffbare forholdene som har ført til eksklusjon (utelukkelse), ble begått før lovendringen trådte i kraft. Imidlertid skal ingen lover ha tilbakevirkende kraft, se Grunnloven § 97. For å avklare om utvisning i slike tilfeller innebærer tilbakevirkning i strid med Grunnlovens bestemmelse, har UNE behandlet to relevante saker i stornemnd, se utlendingsforskriften § 16-4.
Felles for sakene er at de straffbare forholdene som ligger til grunn for vedtakene om eksklusjon, ble begått før ikrafttredelsen av lovens § 67 første ledd bokstav e. Den relevante forskjellen er at mens det i den ene saken (Eritrea-saken) ble fattet vedtak om eksklusjon før lovendringen trådte i kraft, ble det i den andre saken (Kina-saken) fattet vedtak om eksklusjon etter ikrafttredelsen.
Stornemndlederen besluttet at saken skulle avgrenses til spørsmålet om vedtaket om utvisning var i strid med Grunnloven § 97. Se utlendingsforskriften § 16-11.
Stornemndas vurdering
Stornemnda delte seg i et flertall og et mindretall.
Stornemndas flertall, bestående av to nemndledere og to nemndmedlemmer, mente at utvisning ikke var i strid med Grunnloven § 97.
Flertallet la vekt på at utvisning ikke er straff, og befinner seg utenfor tilbakevirkningsforbudets kjerneområde. Utvisning knytter heller ikke nye byrder direkte til tidligere handlinger. Rettsvirkningene retter seg mot den fremtidige utøvelsen av klagerens rettsposisjon, og ligner uegentlig tilbakevirkning. Virkningene er ikke særlig inngripende, og de er ikke urimelige eller urettferdige. Videre foreligger det uansett sterke samfunnsmessige hensyn som kan begrunne tilbakevirkning.
En nemndleder og et nemndmedlem i flertallet mente at spørsmålet om tilbakevirkning måtte knyttes til tidspunktet da eksklusjonsvedtaket ble fattet. Ettersom klageren ble ekskludert etter at utlendingslovens § 67 første ledd bokstav e trådte i kraft, var det ikke snakk om grunnlovsstridig tilbakevirkning. Nemndlederen mente at dette uansett ikke fikk avgjørende betydning siden det etter en helhetsvurdering der man la de kriminelle handlingene til grunn, ikke var tilbakevirkning i strid med Grunnloven § 97.
Et mindretall, bestående av én nemndleder og to nemndmedlemmer, mente at utvisning medførte tilbakevirkning i strid med Grunnloven § 97. Mindretallet mente at tilbakevirkningen knyttet seg direkte til de straffbare handlingene som klageren begikk før lovendringen, og ikke til vedtaket om eksklusjon. Følgelig dreide det seg om egentlig tilbakevirkning.
Mindretallet mente at saken befant seg i kjerneområdet for Grunnloven § 97. Det ble trukket paralleller til strafferetten, dels fordi det er straffbare forhold som danner grunnlaget for utvisning og dels fordi utvisning innebærer svært inngripende tiltak. Mindretallet mente også at lovgiver ikke har vurdert lovendringen godt nok opp mot Grunnloven § 97, og at det dermed skal mindre til for å slå fast at utvisning rammes av tilbakevirkningsforbudet.
Oppsummert
UDIs utvisningsvedtak ble opprettholdt, og UNE vil ta saken til fullstendig klagesaksbehandling.