Last updated: 16/03/2024 16/03/2024

Sammendrag: Arbeid

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som sesongarbeider fordi UNE mente at det ikke var sannsynlig at han ville reise tilbake til hjemlandet når tillatelsens utløp.

Bakgrunn

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse som sesongarbeider for å jobbe som gårdsarbeider. Han la blant annet ved arbeidstilbud, kopi av pass og bekreftelse på bolig.
 
UDI avslo søknaden fordi de mente det ikke var sannsynlig at han ville returnere til hjemlandet når tillatelsen utløp.
 
Klageren innvendte at han hadde sterke bånd til hjemlandet. Han hadde både ektefelle og barn i hjembyen, samt eldre slektninger som trengte ham. Han eide også en leilighet i hjemlandet. Han påpekte at han kunne fått et Schengen-visum fra en annen ambassade dersom han ønsket å flykte til Norge. Dessuten hadde han gjentatte ganger vært på ferie her, og alltid reist hjem igjen.
 
UDI endret ikke sin vurdering. I klageoversendelsen til UNE påpekte de at klagerens situasjon ikke skilte seg fra situasjonen til mange andre russiske sesongarbeidere. Det var vanlig å ha familie, eiendom og penger i hjemlandet. Videre ble reisene hans til Norge og Schengen foretatt før krigen i Ukraina brøt ut. Returforutsetningene hans hadde dermed blitt svekket siden forrige gang han var i Norge.
 

UNEs vurdering

UNE påpekte at tillatelsen klageren hadde søkt om ikke ga mulighet til en permanent oppholdstillatelse i Norge. Det var en forutsetning at klageren skulle reise tilbake til hjemlandet. UNE måtte derfor vurdere klagerens returforutsetninger, altså hvor sannsynlig det var at klageren ville forlate Norge og Schengen-området når tillatelsen utløp.
 
UNE var enig i UDIs vurdering. Klageren kom fra et land med høyt migrasjonspotensiale. Mange russere ønsket å bosette seg i andre land. De generelle returforutsetningene var derfor svake, og praksis for innvilgelse av visum til russiske borgere var strammet inn etter krigens utbrudd. Klageren hadde ikke dokumentert at han hadde tilstrekkelig sterke bånd til hjemlandet til å veie opp for dette.
 
Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren skulle få en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.
 

Var dette sammendraget nyttig?