Sammendrag: Tilbakekall

Klageren kom til Norge i familieinnvandring med sin ektefelle. Det fremgikk av vedtaket at det var et vilkår for tillatelsen at paret måtte være gift og bo sammen. Tillatelsen ble senere fornyet. Så ble klageren separert fra ektefellen. Han leverte en forklaring til politiet der han fortalte om et konfliktfylt forhold og at ektefellen på et tidspunkt hadde kastet ham ut av huset. I hjemlandet hadde han lite å returnere til. Han ønsket derfor å bli i Norge.

 

UDI varslet klageren om at hans oppholdstillatelse kunne bli kalt tilbake. UDI mente vilkårene for tillatelsen ikke hadde vært oppfylt etter separasjonsdatoen. Klageren svarte ikke på varselet. UDI fattet vedtak om å tilbakekalle deler av oppholdstillatelsen fra og med separasjonsdatoen.

 

I klagen forklarte klageren seg om forholdet til ektefellen og om at dette hadde vært voldelig. Senere skrev også hans advokat til UDI. Han mente at vilkårene for tilbakekall ikke var oppfylt.

 

En oppholdstillatelse kan blant annet tilbakekalles hvis det følger av vedtaket selv, herunder dersom vilkårene eller grunnleggende forutsetninger for tillatelsen ikke er oppfylt. Se utlendingsloven § 63 og forvaltningsloven § 35.

 

Klageren hadde fått fornyet sin oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefellen. Det var et vilkår at han fortsatte å være gift og bo sammen med henne i hele perioden tillatelsen gjaldt for. UNE viste til at et ekteskap består selv ved separasjon, og først opphører ved skilsmisse. Vilkåret om å bo sammen var derimot brutt. UNE mente det var grunnlag for å tilbakekalle tillatelsen for perioden etter at klageren måtte flytte. UNE tok utgangspunkt i forklaringen om at han flyttet på et senere tidspunkt enn ved registrert separasjon.

 

UNE påpekte at dersom det er grunnlag for tilbakekall, er det opp til utlendingsmyndighetene å vurdere om tillatelsen faktisk skal kalles tilbake. Utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på et uriktig grunnlag, skal tilbakekalles. 

 

Klageren hadde fått oppholdstillatelse for å utøve familieliv med sin ektefelle. Når han ikke lenger gjorde det, falt grunnlaget for hans opphold i Norge bort. Hensynene bak regelverket om familieinnvandring talte for at tillatelsen måtte tilbakekalles. UNE påpekte at klageren ikke kunne ha hatt en berettiget forventning om fortsatt opphold i Norge på samme grunnlag når han og ektefellen flyttet fra hverandre. Om tillatelsen ikke ble tilbakekalt, kunne klageren dessuten videreføre eller få nye rettigheter basert på den uriktige tillatelsen. Samlet sett mente UNE at deler av klagerens oppholdstillatelse måtte tilbakekalles fra datoen klageren flyttet fra ektefellen.

 

UNE vurderte ikke oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 fordi klageren hadde søkt om en ny oppholdstillatelse på annet grunnlag. Denne søknaden var fortsatt til behandling hos UDI. UNE mente klageren ikke var vernet mot retur til hjemlandet etter § 73.