By Ketil Larsen, juridisk fagdirektør
UNE ønsker ikke å kneble debatten. Men vi ønsker å bidra til en faktabasert debatt der vi forklarer hvordan systemet fungerer og hvem som har ansvar for hva.
Hilde Midthjell og Geir Kjell Andersland har hver for seg kommentert et tidligere intervju Vårt Land gjorde med meg om kritikk mot asylsystemet og Utlendingsnemnda (UNE).
Jeg har stor respekt for engasjementet både fra Midthjell, Andersland og andre. Vi har en felles interesse i å fremme god rettssikkerhet og kvalitet i saksbehandlingen av utlendingssaker. Som klageorgan er UNE til for klagernes rettssikkerhet.
Ønsker faktabasert debatt
UNE er ikke hevet over kritikk. Vi er opptatt av læring og utvikling og lytter gjerne til dem som har noe å melde. Midthjell og Andersland er derfor helt i sin rett til både å mene og kritisere.
UNE og jeg ønsker verken å kneble debatten eller å kritisere dem som tar del i den. Men UNE ønsker å bidra til en faktabasert debatt der vi forklarer hvordan dagens system fungerer og hvem som har ansvar for hva.
Midthjell og Andersland vil begge endre klageordningen. Andersland ønsker å erstatte UNE med en forvaltningsdomstol, og viser til et forslag fra Vestland Venstre. Det er opp til Storting og regjering å avgjøre hvilken klageordning vi skal ha på utlendingsrettsfeltet og hvilke regler som skal gjelde for å gi oppholdstillatelse.
Å erstatte UNE med en domstol vil neppe få betydning for utfallet av sakene, om ikke reglene for oppholdstillatelse blir endret.
Pålagt å foreta skjønn
Midthjell og jeg ser ellers ut til å ha samme systemforståelse. Hun har rett når hun skriver at regjeringen kan tydeliggjøre retningslinjene i utlendingsforskriften, dersom de ønsker en annen praksis i UNE.
Jeg kan legge til at politikerne også kan ta i bruk flere styringsverktøy overfor en nemnd som UNE enn en domstol, for eksempel ved å gjeninnføre en mulighet for regjeringen til å gi generelle retningslinjer utenom forskriften om lovtolkning og skjønnsutøvelse.
Andersland skriver at «Larsens faglige hovedargument er at UNE er bundet til å la ‘tungtveiende innvandringsregulerende hensyn’, trumfe andre hensyn.» Vel; det mener jeg ikke, og slik er heller ikke UNEs praksis. Men utlendingsforskriften pålegger UNE å foreta et skjønn der hensynet til barnets tilknytning må avveies mot innvandringsregulerende hensyn.
Et mindretall får avslag
Flertallet av saker om lengeværende barn har endt med oppholdstillatelse, men i en del tilfeller fører denne avveiningen til et avslag. Det gjelder særlig når vi har hva forskriften definerer som tunge innvandringsregulerende hensyn, for eksempel at foreldrene aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet.
Denne avveiningen kan det være delte meninger om i enkeltsaker, men det er en nemnd eller nemndleder som etter loven skal gjøre den.
«Praksis» i saker om lengeværende barn består altså av et flertall innvilgelser, og et mindretall avslag. Dersom regjeringen som Venstre er en del av ønsker at flere, eventuelt alle, slike saker bør innvilges, kan den endre utlendingsforskriften. Det er slik demokratiet og rettsstaten fungerer.
Dette innlegget ble først publisert i Vårt Land 17.03.2021
Debattinnlegget er et svar på to kommentarer fra Hilde Midthjell og Geir Kjell Andersland: