By Ketil Larsen, juridisk fagdirektør
Det er politisk bestemte regler som gjør at foreldre til norske barn kan måtte forlate Norge og barna sine.
Mange er opprørte i en sak BT følger, om en sudansk mor på Stord med plikt til å forlate Norge (ekstern lenke). Hun har to barn som er norske statsborgere. Hvis barna blir boende hos faren, vil mor bli atskilt fra barna sine i minst to år.
Jeg går ikke her inn i de konkrete omstendighetene i den aktuelle saken, men jeg vil sortere noen ulike grunner til å være opprørt. For der noen fortsatt bør få kritisere hvordan UNE praktiserer reglene, bør andre rette misnøyen mot de reglene politikerne har gitt oss.
Utvisning betyr å få et innreiseforbud
Stortinget har bestemt at personer som har brutt norsk lov (ekstern lenke), kan bli utvist. Den som blir utvist, må reise ut av landet for en bestemt periode eller for alltid. Man kan bli utvist for eksempel etter brudd på utlendingsloven eller på grunn av en straffedom.
Når UDI fatter vedtak (ekstern lenke) om utvisning, kan vedtaket påklages til UNE. I vurderingene inngår hvor alvorlig forholdene er. For eksempel kan det regnes det som alvorlige brudd på utlendingsloven å gi uriktige opplysninger om hvem man er og hvor man kommer fra, eller å legge fram falske dokumenter.
Vi ser på hvilke konsekvenser det har å bli utvist. Hvis vedkommende har en familie i Norge, ser vi også på hvilke konsekvenser det har for familien. Disse konsekvensene vurderer vi opp mot hvor alvorlige lovbrudd det er snakk om. Dette kalles en forholdsmessighetsvurdering.
Belastninger som vil gjelde de fleste barn
Hensynet til barn er etter loven et grunnleggende hensyn og derfor viktig i vurderingene. I de aller fleste sakene mener vi at det er til barnas beste at en forelder ikke blir utvist.
Ved alvorlige lovovertredelser slår hensynet til barnas beste likevel ikke alltid igjennom. Men hensyn til barna veier ekstra tungt når de handler om noe mer enn de normale konsekvensene av at en familie blir adskilt for en periode.
Når vi i mediene forklarer et utvisningsvedtak på denne måten, sier vi gjerne at belastningen for barna ikke er vurdert som verre enn hva som ville gjelde for de fleste barn. Det kan oppfattes som en ufølsom eller byråkratisk talemåte, men det er en del av forklaringen på hvorfor vedtaket ble som det ble.
Belastninger ut over det vanlige
Når barn er berørt, vurderer vi blant om barnet er spesielt sårbart og omsorgsevnen hos den andre forelderen. Hvis belastningen for barna vil være større enn i andre familier, kan hensynet til barn hindre at forelderen blir utvist.
Vi gjør altså en konkret avveining mellom de grunner som taler for å utvise, og grunnene for å la være. I en del saker ender denne avveiningen i utvisning, i andre saker blir forelderen ikke utvist.
Kritikk mot riktig adresse
Den som er uenig i en konkret skjønnsutøvelse eller i noe ved saksbehandlingen, må gjerne kritisere UNE. Vi skal sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst og ivareta barnets rett til å bli hørt. Vi skal foreta en forsvarlig avveining, og vi skal avgjøre saken i nemndmøte hvis det er tvil om utfallet. Vi skal også sørge for at vedtaket er godt nok begrunnet. Alt dette er vårt ansvar, og vi er derfor riktig adresse for eventuell kritikk.
Men for selve utgangspunktet om at foreldre kan utvises selv om det strider mot barns beste, er det ikke vi som er riktig adressat. At dette kan skje er demokratisk vedtatt i lov og forskrift.
Rettsutvikling eller politikkutvikling?
UNE følger internasjonale menneskerettslige forpliktelser, norsk lov og norsk rettspraksis. Og det har skjedd en utvikling over tid. Noen som tidligere ville fått en femårig utvisning, har i senere tid fått en toårig i stedet. Andre som tidligere ville fått en toårig utvisning, blir nå ikke utvist i det hele tatt. Hensynet til barn veier tyngre i dag enn det gjorde for noen år siden.
Så er spørsmålet, hvis noen ønsker å endre selve utgangspunktet, hvordan bør det skje?
Dette handler blant annet om demokratiforståelse, hva som bør overlates til rettsutviklingen og hva som bør være opp til våre folkevalgte å bestemme.
Hvis våre beslutningstakere mener at det er motstrid mellom menneskerettslige forpliktelser og norske regler, setter vi menneskerettighetene først. Men hvis det ikke er slik motstrid, eller hvis kritikken er politisk og ikke rettslig fundert, da vil vi bruke norsk lov, norsk forskrift og norske politiske forarbeider.
Den som ønsker en slutt på at foreldre utvises, må derfor først få politisk gjennomslag.
Debattinnlegg først publisert i Bergens Tidende 16.01.2022 (eksternt nettsted)