Denne praksisbeskrivelsen er ment å gi en oversikt over UNEs praksis i saker som handler om den såkalte mishandlingsbestemmelsen, utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b.

Praksisbeskrivelsen er primært ment å brukes av saksbehandlere, nemndledere og nemndmedlemmer som en grunnleggende introduksjon til praksis. Først kommer litt informasjon om bakgrunnen og formålet med mishandlingsbestemmelsen, så litt statistikk, og til slutt en presentasjon av de viktigste problemstillingene som dukker opp i sakene.  

Når man leser denne praksisbeskrivelsen, er det viktig å være klar over at UNE kun behandler klagesaker. Mange av søknadene blir innvilget av UDI, og UNE gjør en konkret og uavhengig vurdering av de sakene der UDI har kommet til at det ikke gis en tillatelse etter bestemmelsen. Denne praksisbeskrivelsen gir derfor ikke en uttømmende oversikt over alle typetilfeller hvor søkeren har krav på oppholdstillatelse, men gir en oversikt over de viktigste vurderingstemaene og resultatene i de sakene som UNE har klagebehandlet.

Bakgrunn for bestemmelsen

Formålet med bestemmelsen er å sørge for at risikoen for å miste oppholdstillatelse ikke skal være til hinder for at voldsutsatte personer forlater et voldelig samliv.  Samlivsbrudd er i en rekke land og kulturer både skambelagt og fremstår som en umulighet. Personene kan også ha barn som er etablert i Norge, og ønsket om å ikke måtte flytte barna fra Norge kan også påvirke ønsket om å fortsatt kunne ha oppholdstillatelse i Norge.  

Bestemmelsen er i stor grad en videreføring av tidligere regelverk, med unntak av at bestemmelsen ble gjort kjønnsnøytral i forbindelse med ny lov i 2010. Tidligere var bestemmelsen kun rettet mot kvinner som ble mishandlet.

I november 2018 ble lovbestemmelsen endret slik at også handlinger utført av andre personer i samme husstand som søkeren, eller søkerens svigerfamilie, er relevante i vurderingen av om søkeren har vært mishandlet.  

Bestemmelsen har også bakgrunn i Norges internasjonale forpliktelser, blant annet Istanbulkonvensjonen som pålegger statene å ha tiltak som sikrer at voldsutsatte for oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag.  

Statistikk

I perioden 1. januar 2020 til 1. september 2024 har UNE behandlet 93 saker. 81 av disse er klagesaker, mens 12 er omgjøringsanmodninger.  

I 76 av disse klagesakene, ca 94 %, har UNE opprettholdt UDIs avslag på søknaden om oppholdstillatelse. Tallene viser også at fem saker er omgjort, med det utfallet at personene har fått oppholdstillatelse i Norge.  

Seks av sakene er avgjort i nemndmøte med personlig fremmøte, mens resten er avgjort av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet. Sakene som er avgjort i nemndmøte har enten vært vurderinger av om forklaringen skal legges til grunn, om beskrivelsene anses som «mishandling» eller en kombinasjon av begge.  

Søkerne kommer fra mange land, men Thailand, Brasil og Filippinene er de tre landene hvor flest av søkerne kommer fra. Til sammen utgjør disse tre landene i overkant av 40 % av sakene.  

De viktigste problemstillingene i sakene 

Det er to objektive vilkår som må være oppfylt før en person kan få oppholdstillatelse etter mishandlingsbestemmelsen: at samlivet er opphørt og at søkeren allerede har en ektefelle- eller samboertillatelse. At vilkårene er objektive vil si at det ikke er skjønnsmessige vurderinger, og det ikke er rom for å gjøre unntak.  
 
I tillegg må det være grunn til å anta at søkeren er «mishandlet», og de fleste sakene som ikke tas til følge, er begrunnet med at det søkeren har blitt utsatt for ikke kan anses som mishandling. I de aller fleste sakene UNE har behandlet, har vurderingen tatt utgangspunkt i det søkeren har fortalt om hva hen har blitt utsatt for.  

Hva er mishandling i utlendingsloven?

Det er altså et vilkår om at det søkeren har blitt utsatt for, er å anse som mishandling. De aller fleste sakene UNE behandler, gjelder dette vilkåret. Hva som ligger i begrepet mishandling er nærmere beskrevet i forarbeidene til bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 229 flg (www.regjeringen.no). I vurderingen skal UNE blant annet vurdere hendelsenes karakter og alvorlighetsgrad, omstendighetene rundt hendelsene og om hendelsene er enkeltstående episoder eller en del av et handlingsmønster.  

Forarbeidene oppstiller i tillegg en forutsetning om at søkeren har fått redusert livskvalitet på grunn av hendelsene. Dette betyr at ikke alle tilfeller av fysisk eller psykisk vold eller trusler regnes som mishandling.  

Forarbeidene spesifiserer dette nærmere til at livskvaliteten er redusert hvis det forekommer en skade av fysisk eller psykisk art. Begrepet «redusert livskvalitet» er imidlertid ikke nærmere definert eller omtalt noe sted.

Det er ikke et krav om at søkerens livskvalitet er varig redusert. Dette betyr at det ikke er nødvendig å konstatere at søkerens liv i dag er dårligere enn hva det ville vært uten hendelsene. Kravet om redusert livskvalitet er heller ikke et tilleggskrav som kommer i tillegg til at man konstaterer at søkeren har vært mishandlet. Kravet er derimot en del av vurderingen av om søkeren har vært mishandlet. UNE ser altså på de hendelsene som har skjedd, om dette har ført til at søkerens livskvalitet har vært redusert, og etter det konkluderer UNE med om søkeren har vært mishandlet eller ikke.  

Ut fra disse vurderingstemaene er det ikke mulig å gi en skjematisk beskrivelse av hva som regnes som mishandling. Handlinger som er mindre alvorlige kan regnes som mishandling hvis de gjentas over tid. Én enkelt hendelse kan også regnes som mishandling hvis den er alvorlig nok. UNE må derfor gjøre en konkret vurdering av hendelsene i saken basert på blant annet varigheten, omfanget og alvorlighetsgraden av hendelsene. Forarbeidene sier også uttrykkelig at det ikke er meningen at terskelen skal være så lav at alle tilfeller hvor noen har havnet i et samliv med en lite hensynsfull eller kynisk samlivspartner omfattes, og dette er fulgt opp i UNEs praksis.  

Vurderinger som blir gjort i praksis er dermed blant annet om handlingene er enkeltstående hendelser eller en del av et handlingsmønster. Hvis det er enkeltstående hendelser, ser man på om de er egnet til å skape frykt for nye hendelser, enten alene eller i sammenheng med de andre omstendighetene i saken.  

Et annet moment som har blitt vurdert i praksis er maktbalansen i forholdet. Handlinger som skjer i en krangel mellom likeverdige partnere er ikke ansett å være så alvorlig som hendelser som skjer i et samliv hvor den ene har all makt.

I flere av sakene kommer det frem av søkerens forklaring at hen og partneren har hatt ulike forventninger til samlivet. I disse sakene har det endt med avslag fordi det faller klart utenfor mishandlingsbegrepet. Eksempler fra saker er blant annet tilfeller hvor søkeren har flyttet fra en storby og uteliv i hjemlandet, til en samlivspartner i Norge som foretrekker å være mer hjemme og bor i en bygd med lite nettverk.  

UNEs praksis er tydelig på at et konfliktfylt samliv og mye krangling, klart ikke er mishandling. Et eksempel på dette er en sak hvor ektefellen både brukte og solgte narkotika, og noe søkeren var imot. Dette førte til mange krangler mellom ektefellene, men ble ikke ansett som mishandling. Et annet eksempel er en sak hvor søkeren forklarte at ektefellen alltid mente at hens mening var den riktige, og hen ville ikke høre på andres innspill. Ektefellene var derfor mye uenige, blant annet om hvor mye de skulle spise ute, hvilken kontakt de skulle ha med familie, og prioritering av penger.

Men det finnes også enkelte eksempler på at et konfliktfylt samliv og mye krangling anses som mishandling. Et eksempel på det er en sak hvor søkeren ble innvilget tillatelse i hovedsak basert på ektefellens kraftige temperament. I den saken beskrev søkeren et samliv hvor hun ikke turte å si nei til ektefellen i frykt for hvordan han ville reagere og hun ble utsatt for et kraftig psykisk press. Ut fra søkerens forklaring ble det også sannsynliggjort at frykten ikke var grunnløs, og UNE mente da at søkeren var mishandlet.  

Barn

Bestemmelsen gir ikke noe selvstendig oppholdsgrunnlag til mindreårige barn, men forelderen kan få oppholdstillatelse hvis barnet har vært mishandlet. Hvis barnet da er utenlandsk statsborger, kan det få (fornyet) oppholdstillatelse for familieinnvandring med forelderen.  

Verken bestemmelsen eller forarbeidene sier noe konkret om hvordan barn skal vurderes i disse sakene. UNE har også behandlet svært få slike saker. I de få sakene som har vært, har det imidlertid vært en forutsetning om at terskelen for hva som er mishandling er noe lavere for barn enn for voksne.

I enkelte tilfeller kan det også være barn som er berørt, men som ikke selv har vært mishandlet. Barnet kan i disse sakene ha vært vitne til hendelser mot forelderen. Heller ikke her har UNE så mange saker hvor dette er et tema, at det er mulig å si noe om en fast praksis for vurderingene. I noen saker har hensynet til at et barn har vært vitne til hendelser, fått avgjørende betydning. Hendelsene har da blitt sett på som mer alvorlige, fordi det blir en ekstra belastning for forelderen at barnet er til stede og kanskje trenger å bli beskyttet.

Hvem er mishandler?

UNE har etter lovendringen i 2018 ikke hatt særlig mange saker hvor dette har vært aktuelt, men som utgangspunkt vil handlinger utført av disse personene vurderes på lik linje som handlinger utført av søkerens ektefelle eller samboer.

I en sak var for eksempel handlinger utført av svigermor avgjørende. Søkerens ektefelle hadde i stor grad vært likegyldig overfor søkeren, men svigermor hadde utøvd sterk negativ sosial kontroll og søkeren fikk blant annet ikke gå ut uten følge, fikk ikke ha kontakt med familie eller venner, måtte jobbe både i hjemmet og familiens forretning uten å få betalt, og hadde generelt lite kontroll over egen hverdag. Svigermor hadde også i noen få tilfeller utøvd fysisk vold mot søkeren, og UNE mente ut fra dette at søkeren hadde rett på oppholdstillatelse.  

De objektive vilkårene for å få tillatelse

I vurderingen av om søkeren har rett på oppholdstillatelse, må UNE også vurdere om de objektive vilkårene er oppfylt.  

Samlivsbrudd

Det er for det første et vilkår at «samlivet er opphørt». Dette betyr først og fremst at søkeren ikke kan bo sammen med ektefellen eller samboeren lenger. Det er ikke nødvendig at de er formelt separert eller skilt, det avgjørende er altså om paret rent faktisk har et samliv eller ikke.  

Det er heller ikke noe krav om at søkeren må ha tatt initiativ til samlivsbruddet eller at mishandlingen er årsaken til samlivsbruddet.  

I de sakene UNE har avslått fordi samlivet ikke er opphørt er det fordi ektefellene har flyttet sammen igjen og har gjenopptatt samlivet.

Vilkår om oppholdsgrunnlag

Det er for det andre et vilkår om at søkeren «har oppholdstillatelse etter §§ 40 eller § 41», det vil si en familieinnvandringstillatelse med ektefelle eller samboer i Norge. Oppholdsrett som ektefelle eller samboer etter EØS-regelverket omfattes også. Har søkeren hatt oppholdstillatelse på annet grunnlag, for eksempel arbeidstillatelse eller studietillatelse, vil ikke dette vilkåret være oppfylt.  

En problemstilling som har gått igjen, er saker der søkerens opprinnelige tillatelse er blitt tilbakekalt. I disse sakene har årsaken til tilbakekallet vært relevant for UNEs vurdering.  

Hvis tillatelsen er tilbakekalt fordi samlivet ble brutt, er det fast praksis i UNE for at vilkåret om å ha oppholdstillatelse er oppfylt. I sakene vises det da til at samlivsbrudd også er en forutsetning for å få oppholdstillatelse, og det ville derfor være i strid med formålet bak bestemmelsen hvis samlivsbrudd da skulle hindre noen i å få slik oppholdstillatelse.  

Hvis det er andre årsaker til at tillatelsen er tilbakekalt har UNE vurdert konkret om vilkåret er oppfylt. I én sak var for eksempel tillatelsen tilbakekalt fordi søkeren ikke hadde bodd sammen med ektefellen. I den saken kom man likevel til at vilkåret var oppfylt, fordi det at de ikke bodde sammen var en del av mishandlingssituasjonen. I en annen sak hvor paret ikke hadde bodd sammen og tillatelsen ble tilbakekalt på grunn av det, kom UNE til motsatt resultat. I den saken hadde søkeren aldri bodd i Norge og søkte om tillatelse på selvstendig grunnlag få dager etter at hun kom til Norge.  

UNE har også behandlet noen få saker der spørsmålet om hvor lang tid det kan gå fra den opprinnelige tillatelsen løper ut til søknaden om selvstendig oppholdstillatelse etter § 53 blir levert. UNE har behandlet for få saker til at det utgjør en praksis på hvor lang tid det kan gå. I en sak hadde det gått 1,5 år fra samlivsbruddet, og søkeren hadde også tilbrakt den tiden i hjemlandet. UNE kom da til at vilkåret ikke var oppfylt.

Om beviskrav og troverdighetsvurderinger

Beviskravet i disse sakene er at det er «grunn til å anta» at søkeren har blitt mishandlet. Det er altså ikke et krav om at det må være mest sannsynlig at søkeren har blitt mishandlet. Det er heller ikke noe krav å dokumentere mishandlingen eller at forholdet er anmeldt.  

Det er kun i et fåtall saker at UNE ikke har tatt utgangspunkt i søkerens forklaring, og da etter en konkret vurdering. At søkeren ikke svarer på de spørsmålene som stilles i intervjuet, eller gir veldig lite informasjon eller vage beskrivelser, er eksempler på noe som har blitt vektlagt i begrunnelsen.

Den tidligere samlivspartnerens forklaring er ikke av betydning for vurderingen, og UNE innhenter ingen uttalelser fra dem. I enkelte tilfeller kan det likevel skje at de sender inn noe av eget tiltak. Hvis dette er objektive dokumenter, vil UNE vurdere dem, men subjektive forklaringer fra tidligere samlivspartnere er ikke avgjørende for UNEs vurdering.  

Avslutning

UNE har behandlet relativt få saker etter denne bestemmelsen, ca 15 - 20 saker i året. Over ni av ti saker er blitt avgjort av nemndleder alene etter forberedelser av sekretariatet, og de fleste klagesakene tas ikke til følge.  

Det er mange ulike problemstillinger som kan oppstå i disse sakene, men de fleste vedtakene begrunnes med at det søkeren har blitt utsatt for ikke kan sies å utgjøre "mishandling», slik utlendingsloven definerer det. Praksis viser at sakene vurderes svært konkret og at søkerens egen forklaring om hendelsene er det sentrale i vurderingen.