Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken er i henhold til utlendingsloven § 78 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 16-4 fjerde ledd behandlet og avgjort i stornemnd av tre nemndledere og fire nemndmedlemmer.

Saken ble behandlet i stornemnd da situasjonen i Mogadishu var endret etter stornemndvedtak av 14.10.2010, der det ble lagt til grunn at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu på det tidspunkt var av en slik karakter at de fleste etter en individuell vurdering måtte anses vernet mot retur i medhold av lovens § 28 første ledd bokstav b. Saker behandlet våren 2012 viste tendenser til ulik praksis. En endring i praksis ville være i strid med gjeldende landspesifikke anbefalinger fra UNHCR fra mai 2010. 

Det ble besluttet at saken skulle behandles i stornemnd uten personlig fremmøte, fordi fremmøte ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Det ble besluttet, jf utlendingsforskriften § 16-11 første ledd, at stornemndas behandling av saken skulle begrenses til spørsmålet om vern etter lovens § 28. 

Klagen ble ikke tatt til følge. Dissens.

Mann fra Mogadishu, søkte beskyttelse og viste til at han fryktet å bli drept av al Shabaab etter å ha arbeidet i en kino som al Shabaab ville stenge. Han viste også til krigen i Somalia og til frykt for å bli tvunget til å delta i denne av al Shabaab.

Stornemnda fant enstemmig at vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav a ikke var oppfylt, og viste bl.a. til at al Shabaab trakk seg ut av Mogadishu i august 2011, og at det ikke forelå velbegrunnet frykt for forfølgelse fra al Shabaabs side i et fremtidsrettet perspektiv.

Stornemnda delte seg deretter i et flertall, bestående av 3 nemndledere og 2 nemndmedlemmer, og mindretall, bestående av 2 nemndmedlemmer, der flertallet fant at vilkårene for beskyttelse etter lovens § 28 første ledd bokstav b ikke var oppfylt.

Hovedproblemstillingen som ble vurdert, var om den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu fortsatt var av en slik karakter at retur til området, som et utgangspunkt og på generelt grunnlag, må anses i strid med utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b jf. bl.a. EMK art. 3, fordi det foreligger reell fare for å bli utsatt for dødsstraff [miste livet], tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. stornemndvedtak av 14.10.2010.

Fra vedtaket hitsettes:

1. Rettslig grunnlag

Som flyktning i henhold til utlendingsloven regnes etter lovens § 28 første ledd bokstav b utlending som

"uten å falle inn under bokstav a likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet".

Ifølge forarbeidene, jf. blant annet Innst. O. nr. 42 (2007-2008) s. 16, punkt 4.1.3, er bestemmelsen ment å oppfylle Norges øvrige folkerettslige forpliktelser, særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 3, Torturkonvensjonen artikkel 3 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 7.

2. Rettslige utgangspunkt for vurderingen

2.1. Tidspunkt for risikovurderingen

Vurderingen er fremtidsrettet. Det tas utgangspunkt i den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) pkt. 5.2.3.4 s. 88 og pkt. 5.2.3.2 s. 87, hvor det sies at "Når det gjelder tidspunktet for risikovurderingen fastslår utvalget at det er situasjonen på det tidspunkt vedtak fattes eventuelt den endrede situasjonen på utreisetidspunktet som må være avgjørende, og ikke situasjonen på et tidligere tidspunkt forut for vedtaket.'" Prinsippet er også slått fast i Rt. 2012 s. 139.

EMD legger i sin praksis som et generelt utgangspunkt til grunn at såfremt søkeren ikke ennå er uttransportert, vil situasjonen på domstidspunktet være utgangspunktet for deres vurdering. Historiske forhold er av interesse så langt de kan kaste lys på den aktuelle situasjonen, men det er den aktuelle situasjonen på domstidspunktet som er avgjørende for EMDs vurdering, se f.eks. Sufi and Elmi vs. United Kingdom para 215, med henvisning til EMDs dom i saken omtalt som Salah Sheekh.

Det er i lovens forarbeider og i praksis lagt til grunn at utlendingsmyndighetene har plikt til å foreta en ny vurdering av risikoen ved retur dersom det påberopes endringer i denne, og at dette gjelder frem til utreisetidspunktet, jf. også uttalelsen ovenfor. I praksis foretar utlendingsmyndighetene også av eget tiltak slike fornyede vurderinger f.eks. hvis endringer i situasjonen i et land tilsier det. Norsk rett anses på denne bakgrunn å være i samsvar med EMD-praksis.

2.2. Bevisbyrde - krav til sannsynliggjøring av faktum og risiko

Hva gjelder bevisbyrdespørsmålet vises det innledningsvis til det som er sagt ovenfor under faktumvurderingen.

Det skilles mellom krav til sannsynliggjøring av faktum og krav til sannsynliggjøring av risiko.

Forsåvidt gjelder krav til sannsynliggjøring av faktum, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt, men det kreves at faktum fremstår som noenlunde sannsynlige, jf. bl.a. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 414 og Rt. 2011 1481.

Når det gjelder kravet til sannsynliggjøring av risiko, er det i lovens forarbeider uttalt at kravet til sannsynlighet for at alvorlige overgrep faktisk vil inntreffe er betydelig lavere enn sannsynlighetsovervekt. Vilkåret "reell fare" i lovens § 28 første ledd bokstav b vil være en noe strengere terskel enn for vilkåret "velbegrunnet frykt" etter bestemmelsens bokstav a, jf Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 95. Forsåvidt gjelder sistnevnte risikokrav er det uttalt at det ikke er tilstrekkelig å påvise en fjern mulighet for at overgrep kan inntreffe, og at det forutsettes at faren for forfølgelse er reell, jf. Ot.prp. nr. 75 s. 86 første spalte og s. 414 annen spalte.

Etter EMD-praksis er kravet til sannsynliggjøring av risiko formulert som følger:  "... where substantial grounds have been shown for believing that the person concerned, if deported, faces a real risk [reell risiko] of being subjected to treatment contrary to Article 3.", se f.eks. Sufi and Elmi vs. United Kingdom para 212.

2.3. Prinsipielle utgangspunkt forøvrig

EMD har gjennom sin praksis nedfelt noen generelle utgangspunkt for den ekstraterritorielle virkningen og vurderingen av EMK art. 3. Viktige avgjørelser er bl.a. Vilvarajah and Others vs United Kingdom, Salah Sheekh, Saadi v. Italy, N.A. v. United Kingdom og Sufi and Elmi vs. United Kingdom.

EMD har bl.a. slått fast at det må foretas en vurdering av forholdene i det aktuelle mottakerlandet opp mot den rettslige standarden i art. 3. Den rettslige standarden innebærer at overgrepene søkeren anførerer å risikere ved retur, må nå opp til en minimumsgrad av alvorlighet. Vurderingen er relativ og avhenger av omstendighetene i den enkelte sak. EMD legger videre til grunn at vurderingen skal fokusere på de påregnelige konsekvenser ved utsendelsen av søkeren til destinasjonslandet, se bl.a. Sufi and Elmi vs. United Kingdom, para 216 med videre henvisning til Vilvarajah and others v. United Kingdom. Det kreves ikke at søkeren påviser at det foreligger særlige omstendigheter i situasjonen for hans eller hennes del, hvis vedkommende "... otherwise show that the general situation of violence in the country of destination was of a sufficient level of intensity to create a real risk that any removal to that country would violate Article 3 ...", jf. Sufi and Elmi para 217.

Spørsmålet vil - ut fra en helhetsvurdering av alle omstendigheter i saken - være om "... substantial grounds have been shown for believing that the person concerned, if returned, would face a real risk of being subjected to treatment contrary to Article 3 ...".

EMD understreker at ikke enhver situasjon av generalisert vold vil til føre til en slik risiko. Det vil bare være i de "mest ekstreme tilfeller" av generalisert vold, at det vil anses å foreligge en reell risiko for overgrep alene som følge av at man blir eksponert for slik vold ved retur, se f.eks. Sufi and Elmi para 218.

I tidligere stornemndvedtak av 26.03.2010 og 14.10.2010 ble det lagt til grunn at lovens § 28 første ledd bokstav b er individrettet, og at det i utgangspunktet skal foretas en individuell og konkret vurdering av om det foreligger reell risiko for overgrep som nevnt i bestemmelsen dersom søkeren blir returnert til hjemlandet.

Hvilket område risikoen ved retur skal vurderes i forhold til, må ifølge stornemndvedtak av 14.10.2010 avgjøres etter en konkret og individuell vurdering, men området kan bare unntaksvis tenkes å omfatte mindre enheter enn en by. Begrepet område må i denne sammenheng ikke tolkes for snevert.

I avgjørelsen ble det også, under henvisning til lovens forarbeider, konkludert med at årsaken til den foreliggende risikoen ikke er avgjørende, så lenge risikoen for å miste livet eller bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling er reell. Selv i tilfeller der generelle forhold i et område dominerer risikobildet, holdes muligheten åpen for at enkeltpersoner etter en konkret vurdering ikke vil være omfattet av returvernet til det aktuelle området. Under henvisning bl.a. til EMDs praksis, bl.a. avgjørelsene N.A v. United Kingdom, Vilvarajah v. United Kingdom og Saadi v. Italia, la stornemnda til grunn at det avgjørende vil være om den enkelte etter en konkret vurdering vil være utsatt for en reell risiko. 

Med henvisning bl.a. til lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 95. ), ble det i stornemndvedtaket av 14.10.2010 lagt til grunn at situasjoner som nevnt i EUs statusdirektiv art. 15 (c) - beskyttelse som følge av en "...[s]erious and individual threat to a civilians life or person by reason om indiscriminate violence in situasjons of international og internal armed conflict." - normalt vil være omfattet ordlyden i returvernet slik det er nedfelt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Det ble slått fast at retur vil bare være i strid med EMK art. 3 i ekstreme tilfeller av generaliserte vold i et område, dvs. hvor enhver løper reell risiko for overgrep bare ved sitt blotte nærvær i området, og at vurderingen vil være den samme etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Endelig ble det slått fast at ved vurderingen av om det foreligger reell risiko, skal alle kjente risikofaktorer tas i betraktning og kumuleres.

Det fremgår av lovens forarbeider, Ot. prp. nr. 75 s. 94 flg. at et forslag fra UNHCR til utforming av en bestemmelse om vern på grunn av generalisert vold ikke fikk tilslutning. UNHCR foreslo i forbindelse med utformingen av EUs statusdirektiv artikkel 15 at det ble åpnet for vern mot retur for "... persons fleeing serious and indiscriminate threaths to life, physical integrity or freedom resulting from generalized violence or events seriously disturbing public order." Det ble imidlertid konkludert i Ot.prp. nr. 75 med at det vil være klare betenkeligheter knyttet til å regulere spørsmålet om oppholdstillatelse i slike situasjoner i en rettighetsbestemmelse i beskyttelseskapittelet, og vist til at det da ikke lenger kan sondres klart mellom hvem som har fått oppholdstillatelse i medhold av våre internasjonale forpliktelser og hvem som har fått oppholdstillatelse etter en mer skjønnsmessig vurdering. Det ble videre lagt til grunn at anbefalinger fra UNHCR om å operere med en lavere terskel for opphold enn det som følger av ordlyden i lovens § 28 første ledd bokstav b, kan følges opp gjennom den generelle skjønnsbestemmelsen i lovens § 38.

På bakgrunn av dette kan ikke grensen for når det foreligger en slik ekstrem situasjon av generalisert vold at enhver alene som følge av sitt blotte nærvær står i reell risiko for overgrep som nevnt i artikkel 3, trekkes entydig eller en gang for alle. Tilfeller hvor det foreligger en væpnet konflikt kan etter omstendighetene anses omfattet av lovens § 28 første ledd bokstav b, men det er ikke nødvendigvis avgjørende at det foreligger en væpnet konflikt.

Likevel vil ikke enhver situasjon av alvorlig generalisert og vilkårlig vold kunne åpne opp for vern mot retur etter lovens § 28 på generelt grunnlag. Et sentralt spørsmål er om en retur vil være i strid med norske internasjonale forpliktelser, jf. lovens forarbeider. EMDs praksis hva gjelder EMK artikkel 3 og de føringer den gir, vil derfor være relevant ved vurderingen. Det avgjørende vurderingstema vil være om det etter en konkret vurdering kan sies å foreligge en reell risiko for å miste livet, bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur, jf. lovens § 28 første ledd bokstav b.

2.4. Relevant praksis og rettslige anbefalinger vedrørende Somalia og Mogadishu

Generelle rettslige prinsipper som er trukket opp i prinsippavgjørelser i EMD, internasjonal og intern rettspraksis og forvaltningspraksis samt i anbefalinger fra UNHCR, vil som et utgangspunkt ha stor rettskildemessig vekt og relevans, jf. lovens § 3. Etterfølgende endringer i de konkrete faktiske forhold som en avgjørelse eller UNHCRs anbefalinger bygger på, vil imidlertid begrense den rettskildemessige relevansen selv av avgjørelser av prinsippiell karakter.

I UNHCRs Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Need of Asylum-seekers from Somalia datert 05.05.2010 anbefales det at asylsøkere fra det sørlige og sentrale Somalia, herunder Mogadishu, gis beskyttelse på generelt grunnlag på bakgrunn av "[t]he widespread disregard of their obligations under international humanitarian law by all parties to the conflict and the reported scale of human rights violations".

I stornemndvedtak av 14.10.2010 ble det enstemmig lagt til grunn at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu, slik den fremsto på dette tidspunkt, var av en slik karakter at somaliere flest måtte anses omfattet av vernet mot retur etter lovens § 28 første ledd bokstav b. I begrunnelsen ble det bl.a. lagt vekt på omfanget og utbredelsen av militære trefninger i byen, krigføringens karakter, det høye antallet drepte og skadde sivile og at det ikke var tegn til at sikkerhetssituasjonen ville bedres i uoverskuelig fremtid.

I dom fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) av 28.06.2011, saken Sufi and Elmi vs. The United Kingdom, konkluderte EMD med at det generelle voldsnivået i Mogadishu på dette tidspunktet som et generelt utgangspunkt var på et slik nivå at retur til byen ville være i strid med EMK art. 3. Det vises i dommen til de prinsipper som er fastslått i tidligere domstolspraksis, bl.a. i sakene N.A og Vilvarajah mot Storbrittania hva gjelder risikovurdering, jf. over.

Domstolen gjentok det etablerte prinsippet om at ikke enhver situasjon av generalisert vold tilsier at det foreligger "real risk" i EMK artikkel 3's forstand, og uttalte: "[O]n the contrary, the Court has made it clear that a general situation of violence would only be of sufficient intensity to crate such a risk in the most extreme cases where there was a real risk of ill-treatment simply by virtue of an individuale being exposed to such violence on return (ibid § 115).", jf. para 218.

Når det kommer til kravet til intensitet i situasjonen/konflikten viser EMD i para 241 til følgende, ikke uttømmende kriterier; "... [f]irst, wether the parties to the conflict were either employing methods and tactics of warfare which increased the risk of civilian casualities or directly targeting civilians; secondly, whether the use of such methods and/or tactics was widespread among the parties to the conflict; thirdly, whether the fighting was localised or widespread; and finallly, the number of civilians killed, injured and displaced as a result of the fighting." Det konkluderes med at disse kriteriene "... [f]orm an appropriate yardstick by which to assess the level of violence in Mogadishu." Momentene  tilsvarer de momenter som i internasjonal teori antas å være utgangspunktet for å definere om det foreligger en "væpnet konflikt" innenfor humanitærretten og samsvarer også med de momenter som former begrunnelsen i stornemndvedtak av 14.10.2012.

I para 248 konkluderte domtolen som følger:

"The Court considers that the large quantity of objektive information overwhelmingly indicates that the level of violence in Mogadishu is of sufficient intensity to pose a real risk of treatment reachening the Article 3 threshold to anyone in the capital. In reaching this conclusion the Court has had regard to the indiscriminate bombardments and military casualites, the substantial number of persons displaced within and from the city, and the unpredictable and widespread nature of the conflict."

Forsåvidt gjelder betydningen av UNHCRs anbefalinger legger stornemnda, i likhet med stornemnda i vedtak av 14.10.2010, til grunn at disse generelt har stor vekt, spesielt når det gjelder vurderinger knyttet til spørsmål om beskyttelsesbehov. Også her er vekten relativ, og det må bl.a. vurderes hvor klare og entydige anbefalingene er, hvor oppdaterte og godt begrunnet de er, og om UNHCR har tilgang til landinformasjon som andre kilder ikke har tilgang til, samt om det er skjedd etterfølgende endringer i de faktiske forhold som anbefalingene bygger på.

Hva gjelder den rettskildemessige rekkevidden av stornemndvedtaket av 14.10.2010 og EMDs avgjørelse i Sufi and Elmi vs United Kingdom av 28.11.2011, vises det til at begge delvis bygger på faktiske forhold som ikke lenger har aktualitet. Den rettskildemessige relevansen av avgjørelsene er derfor noe svekket.

2.5. Andre lands praksis

Andre lands praksis kan være av relevans når den er ensrettet.

Forsåvidt gjelder spørsmålet om retur til Mogadishu varierer praksis innenfor Europa og området for EU med hensyn til hjemmelsbruk og hvorvidt det foretas individuelle vurderinger i den enkelte sak eller ikke. Flere land, bl.a. Storbritannia, Danmark, Nederland, Slovakia og Østerrike, vurderer hver sak individuelt. I noen land innvilges subsidiær beskyttelse etter EUs statusdirektiv art. 15 c etter en individuell vurdering. I andre land innvilges tillatelse etter diskresjonære bestemmelser i landets lovgivning.

Storbritannia og Danmark har i forkant av stornemndas behandling av herværende sak uttalt at de for tiden vurderer praksis i lys av den endrede situasjonen i Mogadishu.

Svenske myndigheter la etter en dom avsagt 24.02.2011 i Migrationsöverdomstolen til grunn at det forelå en intern væpnet konflikt i EUs statusdirektiv artikkel 15s forstand. Svenske myndigheter informerte før møte i stornemnda om at de vurderte praksisen.

I rettslig stillingstakende om karakteren av sikkerhetssituasjonen i Somalia, RCI 27/2012 av 13.11.2012 har Migrationsverket v/ Rättschefen lagt til grunn at situasjonen i Mogadishu ikke lenger er slik at alle og enhver som er i byen, gjennom sitt blotte nærvær der, risikerer å bli utsatt for behandling som gir grunn til vern. Det ble konkludert med at 

"Det råder ett tillstånd av svåra motsättningar i hela södra och centrala Somalia, inkluderat Mogadishu.Vid den individuella bedömningen av risken för att drabbas av de svåra motsättningarna ska beaktas att ju närmare ett aktuellt konfliktområde en person har sitt ursprung desto lägre krav bör ställas på hotbildens individualitet."

Migrationsverket foretar etter dette en individuell vurdering av beskyttelsesbehovet i den enkelte sak. Det er understreket i avgjørelsen at enkelte grupper kan være særlig utsatt for angrep, overgrep og kriminalitet, bl.a. grupper utsatt for målrettede angrep, herunder journalister, politikere osv., samt særlig sårbare grupper som intern flyktninger, minoritetsgrupper og kvinner og barn, og at dette må tas hensyn til ved den individuelle vurderingen.

Det kan konkluderes med at det pr. i dag ikke foreligger ensrettet internasjonal praksis som tilsier at retur til Mogadishu på generelt grunnlag er i strid med EMK artikkel 3 eller EUs statusdirektiv artikkel 15 c.

2.6. Oppsummering - prinsipper for vurderingen etter lovens § 28 første ledd bokstav b.

På bakgrunn av det ovenstående legges følgende prinsipper til grunn:

EMDs praksis er en relevant rettskilde ved vurderingen av om og evt. når det kan sies å foreligge en slik spesiell situasjon at det ekstraterritorielle vernet etter EMK art. 3 kommer til anvendelse, slik at vernet mot retur må anses å følge av internasjonale forpliktelser Norge er bundet av.

UNHCRs anbefalinger har i utgangspunktet stor vekt, særlig når det gjelder anbefalinger knyttet til beskyttelsesbehov. Vekten er imidlertid relativ.

Den rettskildemessige relevansen og verdien av forvaltningens prinsippavgjørelser, nasjonal og internasjonal domspraksis, praksis fra konvensjonsorgangen samt anbefalinger fra UNHCR, begrenses ved etterfølgende endringer i de faktum som avgjørelsene bygger på. De generelle prinsipper som kan utledes av retningsgivende praksis vil likevel ha rettskildemessig vekt og betydning.

Det skal foretas en vurdering av hva som er de påregnelige konsekvensene for søkeren ved retur, ut fra sakens faktum og tilgjengelig informasjon om situasjonen i destinasjonslandet på vedtakstidspunktet.

Bevisbedømmelsen skal skje ut fra en helhetlig vurdering av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Det skilles mellom krav til sannsynliggjøring av faktum og krav til sannsynliggjøring av risiko. Det er ikke krav til sannsynlighetsovervekt for å legge faktum til grunn, men det kreves at faktum fremstår som noenlunde sannsynlig. Kravet til sannsynlighet for at risikoen for overgrep vil inntreffe er betydelig lavere enn sannsynlighetsovervekt, men risikoen må være reell, og begrepet "reell fare" [risiko] i lovens § 28 første ledd bokstav b er en noe strengere terskel enn "velbegrunnet frykt" etter § 28 første ledd bokstav a.

Vernet mot retur slik det er nedfeldt i EUs statusdirektiv artikkel 15 anses omfattet av ordlyden i lovens § 28 første ledd bokstav b. Hvorvidt det kan anses å foreligge en alvorlig trussel mot en søkers liv eller person som følge av en reell risiko for vilkårlige overgrep i tilfeller av en intern eller internasjonal konflikt i et område, sml statusdirektivet artikkel 15 c, kan derfor være relevant ved vurderingen. Ensartet og avklart praksis innenfor EU-området vil være relevant.

Årsaken til behovet for beskyttelse er uten betydning, så lenge det kan slås fast at den det gjelder står i reell fare for overgrep som nevnt i § 28 første ledd bokstav b.

Ikke enhver form for generalisert vold eller offentlig uro utløser vern etter bestemmelsen. Det vil være snakk om helt spesielle tilfeller der den som returnerer, som følge av sitt blotte nærvær i området, vil stå i reell risiko for å bli utsatt for overgrep som nevnt i lovens § 28 første ledd bokstav b.

Dominerer de generelle forholdene på hjemstedet risikobildet, må det i utgangspunktet skilles mellom de tilfeller hvor vernet mot retur er omfattet av Norges internasjonale forpliktelser og de tilfeller som faller utenfor disse. Sistnevnte tilfeller må evt. vurderes under lovens skjønnsmessige bestemmelse i § 38 med tilhørende forskrifter.

Det skal foretas en kumulativ vurdering av alle relevante risikofaktorer, herunder også de individuelle omstendighetene i den enkelte sak. Det som skal vurderes er de påregnelige konsekvenser for søkeren ved retur, med utgangspunkt i en konkret og individuell helhetsvurdering på vedtakstidspunktet.

Spørsmålet vil være om det ut fra en helhetsvurdering av omstendighetene i saken, herunder situasjonen i søkerens hjemland på vedtakstidspunktet og søkerens individuelle situasjon, foreligger en reell risiko [fare] for at søkeren kan miste livet eller bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf lovens § 28 første ledd bokstav b.

3. Den generelle situasjonen i Sør- og Sentral-Somalia og Mogadishu

3.1. Kort om situasjonen i 2009-august 2011

Etter at etiopiske styrker trakk seg ut av Sør- og Sentral-Somalia årskiftet 2008/2009, og med etableringen av en midlertidig overgangsregjering (TFG) og tilstedeværelse av den afrikanske unionens styrker for Somalia (AMISOM) , ble det for en kort periode roligere forhold i Mogadishu. I mai 2009 brøt det imidlertid ut kamper mellom regjeringsstyrker og opprørsgruppene al Shabaab og Hizb ul-Islam. Dette førte til at flere titusen igjen ble fordrevet fra byen.

Pr. 2010 var kontrollen over byen delt mellom regjeringsstyrker støttet av AMISOM og al Shabaab støttet av Hizb ul-Islam. Pga. av stadige provokasjoner og artielleribeskytning tøyet AMISOM sitt mandat, og besvarte angrep fra al Shabaab. Kamphandlingene rammet sivile hardt. Bydelene Hodan, Hawl Wadaag, Wardhingley, Yaqshiid, Bondheere, Shibis og Abdulaziz var hardest rammet av trefninger og angrep. På dette tidspunktet var det et stort antall internflyktninger fra byen som holdt til i den såkalte Afgoyekorridoren utenfor byen. I 2010 var det et stort og økende antall militære trefninger mellom al Shabaab/Hizb ul-Islam og TFG/AMISOM, som eskalerte utover sommeren og høsten 2010. Det ble rettet angrep mot områder som tidligere var ansett som relativt sett trygge for sivilbefolkningen i byen. Selv om angrepene i stor grad var målrettet, var de sivile tapene (drepte og skadde) store, og indikerte at risikoen for at sivile ble rammet av den pågående konflikten stor. Al Shabaab opererte fra og i boligområder i Mogadishu og TFG/AMISOMs stillinger befant seg også i og nær boligområder. Det var også rapportert at al Shabaab brukte sivile som skjold ved vilkårlige angrep i en bevisst strategi med henblikk på å fremprovosere sivile tap når TFG/AMISOM svarte på ildgivning, for å vende sivilbefolkningen mot TFG og AMISOM. Hizb ul-Islam hadde offentlig tilkjennegitt en slik strategi.

3.2. Spesielt om situasjonen i Mogadishu i perioden 2011 og frem til i dag

Det vises til  tilgjengelig landinformasjon slik den fremkommer fra Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) og deres kilder, slik det fremgår bl.a. av Temanotat Somalia: "Sikkerhet og konflikt i Sør av 05.07.2012" og redegjørelse for Stornemnda 07.11.2012. Landinfo har gjennomført informasjonsinnhentingsreiser  i februar og oktober 2012 til Mogadishu. Videre er det sett hen til UNHCRs anbefalinger av 05.05.2011 og Saferworlds rapport "Mogadishu rising?", fra august 2012.

Situasjonen i Sør-Somalia, inklusive Mogadishu, har vært utforutsigbar og preget av syklisk konflikt gjennom en årrekke. Den politiske og militære situasjonen er fortsatt sammensatt, og kan beskrives som skjør.

I februar 2011 innledet den somaliske overgangsregjeringen (TFG) og AMISOM en offensiv mot al Shabaab. Etter langvarig og effektivt press fra AMISOM, foretok al Shabaab i august 2011 det de omtalte som en strategisk tilbaketrekking fra Mogadishu. Den militære kontrollen i byen ble overtatt av TFG støttet av AMISOM. Etter at al Shabaab trakk seg ut av byen, er artilleribeskytning og de hyppige konfrontasjonene mellom al Shabaab og AMISOM i de sentrale delene av byen ikke lenger en del av hverdagen.

Al Shabaab trakk seg ut av Mogadishu i august 2011. Etter fortsatt press fra AMISOM og regjeringsstyrker, trakk Al Shabaab seg også ut av Afgoyekorridoren og Afgoye by i mai 2012. Utover våren og sommeren 2012 har AMISOM og regjeringsstyrkene rykket ytterligere frem i deler av Sør- og Sentral-Somalia, og overtatt militær kontroll i flere sentrale byer og strategiske knutepunkt, herunder strategisk og økonomisk viktige byer som Marka og Kismayo.

Al Shabaab er svekket militært og økonomisk. Seriøse kilder finner det ikke sannsynlig at bevegelsen har militær slagkraft til å gjenerobre Mogadishu med AMISOMs fortsatte tilstedeværelse. AMISOM var avgjørende for den militære offensiven mot al Shabaab, og er avgjørende for at regjeringen holder den militære kontrollen i Mogadishu og andre strategiske byer. Kildene synes å være samstemte om at AMISOM antas å få forlenget sitt mandat så lenge behovet er tilstede. 

Al Shabaabs tilbaketrekking innebærer ikke at bevegelsen er nedkjempet, men bevegelsen har endret sin krigføringsstrategi til geriljakrig.  Bevegelsen har ikke åpen tilstedeværelse i byen, men er i stand til å infiltrere alle bydeler. Den gjennomfører jevnlig terroraksjoner i Mogadishu og andre byer de har trukket seg ut av. Angrepene er i stor grad målrettet mot regjeringsmedlemmer, NGO-ansatte, journalister, samt AMISOM og politi.  Selvmordsbomber, granater, veibomber og improviserte eksplosiver rammer også sivile. Det er nesten daglige granatangrep i de utrygge delene av byen, dvs. de bydelene i ytterkant av byen. Selvmordsaksjoner forekommer med ujevne mellomrom. Her er også sentrale deler av byen rammet.  Myndighetene har ikke etablert sivil kontroll i byen, og sliter med udisiplinerte soldater som er ansvarlig for kriminelle handlinger mot sivile.

Enkelte bydeler er mer utrygge enn andre, med granatanslag og raid mot soldater, politi og sikkerhetsstyrker. Trefningene er imidlertid kortvarige, og rammer få sivile. Dette gjelder fortsatt utkantsbydelene. Her er det også mer kriminalitet og mer vilkårlige reaksjoner fra politi- og sikkerhetsstyrker.

Kildene er samstemte om at sikkerheten i Mogadishu gradvis har blitt bedre etter at al Shabaab trakk seg ut av byen. Det var videre ifølge landrådgiver bred enighet hos kildene under siste reise om at sikkerhetssituasjonen er ytterligere forbedret i dag sammenlignet med situasjonen under reisen i februar 2012, i den forstand at færre sivile drepes og det er få trefninger mellom AMISOM og al Shabaab. Bildet bekreftes i Saferworlds rapport, jf. pkt. 2 og pkt 5.1. Det rapporteres samtidig at folk er avventende til utviklingen, og at frykten for al Shabaab fortsatt er sterk i befolkningen.

Folk vender tilbake til byen, det er økt økonomisk aktivitet og det pågår bygge- og rehabiliteringsarbeider. Den skrittvise forbedringen i sikkerhetssituasjonen etter at al Shabaab trakk seg ut av byen, har ført til økt optimisme og oppsving i forretningslivet. Markedene er i drift og det er jevnlige anløp til byens havn. Mogadishu lufthavn er i full drift.

Det må understrekes at det ikke finnes pålitelig tallmateriale med henblikk på antall sivile tap (drepte og sårede) i Mogadishu eller på landsbasis i Somalia. Det føres ikke statistikk over dette, og det kan forekomme både underrapportering og overrapportering. Det anslås imidlertid at antall drepte, sivile og stridende, på landsbasis kan ligge på 200-450 personer pr. måned. Mogadishus andel av dette anslaget er ikke kjent. Tallene omfatter alle typer drap og dødsfall i forbindelse med bruk av våpen, herunder i forbindelse med private konflikter, ulykker og uforsiktig omgang med eksplosiver og våpen. Kildene mener tallene er lavere enn tidligere, noe som er sannsynlig gitt endringen i konfliktens karakter. Det anslås også at færre sivile drepes nå enn i februar. Forsåvidt gjelder antallet skadde meldes det om at ca 500 personer behandles månedlig for våpenrelaterte skader på Mogadishus fire sykehus. Tallene omfatter både sivile og stridende, dvs. soldater, milits og andre bevæpnede personer inkludert al Shabaab.

Kriminalitet er et problem. Det foreligger ikke tilgjengelig statistikk som kan tallfeste omfanget. Uniformerte menn - herunder soldater og politi - antas i første rekke ansvarlig for overgrep, og anklages for ran, voldtekter og utpressing. Det foreligger imidlertid ikke informasjon som er egnet til å underbygge at det er snakk om systematiske kriminelle overgrep. Det har vært en økning i antall målrettede drap, og journalister er særlig hardt rammet. Forøvrig er personer tilknyttet myndighetene, parlamentsmedlemmer og fremtredende aktivister fra det sivile samfunn utsatt. Motivene for drapene kan imidlertid spenne fra alt fra religiøse/ideologisk motivasjon til private konflikter. Rapporten fra Saferworld gir et bilde av kriminaliteten i byen, se bl.a. pkt. 5.2.

Forsåvidt gjelder klan og klanskonflikter, er opplevelsen blant mange fra andre klaner at Mogadishu i dag er å anse som en by dominert av Hawiyeklanen. I første rekke er Abgal fremtredene, med et solid innslag i politikk- og forretningsliv. Distriktsadministrasjonene er Abgaldominert, selv i bydeler hvor Abgal ikke er dominerende. Habr Gedir har også innflytelse, og deretter de mindre Hawiyeklanene. De som tilhører andre klaner enn Hawiyeklanene, har ikke samme rolle politisk. Det er ikke rapportert om vesentlige konflikter mellom ulike sub-klaner av Hawiye i Mogadishu i dag, slik det var rapportert om tidligere.

Klansystemet er ikke forvitret, og er viktig. Klaninteresser er viktig i politisk sammenheng. Når det gjelder hva slags beskyttelse klantilhørihet kan representere, er det tosidig; dels at man kan benytte seg av de konfliktløsningsmekanismer som klansstrukturen bygger på samt et form for sosialt sikkerhetsnett, og dels at det kan fungere avskrekkende å tilhøre en stor klan - f.eks. Hawiye. Å tilhøre en tallmessig og politisk underlegen klan kan utløse en viss situasjonsbetinget risiko, f.eks. ved private konflikter, som tjener den sterke part.

Bevegelsesfriheten i Mogadishu er forbedret gjennom 2012. Det er færre kontrollposter. Å bevege seg i byen på dagtid er relativt uproblematisk. De som først og fremst stanses i kontrollposter og veisperringer er forretningsfolk og lastebiler med varer. Folk flest støter på færre problemer ved slike veisperringer. Det er ingen formelle hindringer med hensyn til å slå seg ned der man ønsker eller flytte innad i byen, og ting kan tyde på at folk også bosetter seg andre steder enn de tidligere bodde. Folk tenderer imidlertid til å bosette seg hvor de har klantilknytning og familie.

Bedre sikkerhet har gjort det mulig for FNs generalsekretærs spesialsutsending for Somalia å etablere seg i Mogadishu. FN har økt tilstedeværelse i byen, og koordineringen av det humanitære arbeidet fra Mogadishu er styrket. Enkelte ambassader, bl.a. Tyrkia, har etablert seg i byen.

Høsten 2011 ble de sentrale aktørene i Somalia enige om et politisk veikart for hvordan Somalias overgangsregjering skulle erstattes av permanente politiske institusjoner. Den politiske utviklingen har fulgt tidsskjemaet i veikartet og i løpet av sommeren og høsten 2012 har man fått på plass den grunnlovsgivende forsamlingen, et parlament, speaker of parlament og president. Det er også utpekt en statsminister, som har valgt sitt kabinett. Det har ikke vært registrert vesentlige uroligheter i tilknytning til den politiske prosessen som har vært gjennomført, noe som vurderes som positivt.

Hovedutfordringen for befolkningen i Sør- og Sentral-Somalia har vært den humanitære situasjonen. I Mogadishu har NGOer og andre hjelpeorganisasjonene tilgang, og matvarehjelp kommer frem til byen.

I løpet av det siste året har antallet somaliere som anslås å ha behov for humanitær bistand blitt redusert med 35 %. Kjøpekraften i Mogadishu har økt, og matvareprisene er redusert de fleste steder i landet. Forsåvidt gjelder levekår generelt er mange somaliere avhengige av månedlige pengeoverføring fra slektninger i utlandet. Dagliglivet for folk flest er sammensatt. I byene fungerer elektrisitetsforsyningen for dem som kan betale. Forretningslivet har blomstret opp. Personer som har tilhørighet og bånd til klaner med fotfeste innen handel og annen virksomhet, har muligheter som f.eks. mange internt fordrevne ikke har. Personer med kvalifikasjoner er etterspurt. Oppblomstringen i forretningslivet og byggeaktivitet har ført til økt etterspørsel av arbeidskraft. Likevel anslås at over 90 % av arbeidsstyrken ikke har ordinært arbeid, i form av fast, lønnet arbeid.

3.3. Kort om situasjonen i øvrige deler av Sør- og Sentral-Somalia.

AMISOM (inkludert de kenyanske styrkene), regjeringsstyrker, myndighetsallierte militser og etiopiske styrker har i løpet av det siste året erobret de fleste sentrale byene i sør. Den militære tilstedeværelsen forhindrer imidlertid ikke at Shabaab kan infiltere og gjennomføre aksjoner, særlig rettet mot AMISOM og regjeringsstyrker/regjeringsallierte styrker. Utenfor byene opererer Shabaab relativt fritt, og kan slå til mot veier og forsyningslinjer. Denne tilstedeværelsen betyr heller ikke at det er på plass fungerende sivile administrative myndigheter, eller systemer som kan ivareta befolkningens behov.

Den generelle sikkerhetssitusjonen i Sør- og Sentral-Somalia anses ikke vesentlig endret fra tidligere. Situasjonen er imidlertid skjør og ustabil, og det er uklart hvem som reelt sett kontrollerer store områder i Sør- og Sentral-Somalia.

Det gås ikke nærmere inn på sikkerhetssituasjonen i øvrige deler av Sør- og Sentral-Somalia, da dette uansett ikke har avgjørende betydning for det spørsmål Stornemnda har vurdert.

4. Stornemndas vurdering

Stornemnda har delt seg i et flertall og et mindretall.

Mindretallets vurdering

Stornemndas mindretall, bestående av 2 nemndmedlemmer har kommet til at den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu fortsatt er av en slik karakter at det tilsier at klageren på generelt grunnlag står i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. lovens § 28 første ledd bokstav b.

Etter mindretallets vurdering er den generelle situasjonen i Mogadishu betydelig forbedret siden stornemndvedtaket av 14.10.2010. Sikkerhetssituasjonen er imidlertid fortsatt svært vanskelig, med et høyt antall drepte og skadde som følge av konflikt mellom al Shabaab og myndighetene og høy grad av kriminalitet. Den politiske utviklingen er positiv, men fortsatt i støpeskjeen, og landets myndigheter har ikke sivil kontroll i Mogadishu eller øvrige deler av landet. Det er ikke på plass en fungerende ordensmakt, og rettshåndhevende myndigheter er ikke eksisterende. Landets myndigheter er ikke i stand til å yte befolkningen beskyttelse mot kriminalitet eller andre overgrep.

Etter mindretallets vurdering gir rapporten fra Saferworld et noe mer alvorlig inntrykk av situasjonen i Mogadishu enn sikkerhetsrapportene fra Landinfo og landrådgivers redegjørelse forøvrig. Saferworld anses som en troverdig og viktig kilde i denne sammenheng, og mindretallet finner å måtte legge stor vekt på deres rapport "Mogadishu rising?". Rapporten viser et omfang av voldsepisoder knyttet til kriminalitet som etter mindretallets syn kompletterer bildet i de øvrige rapportene.

Landinformasjon forøvrig gir kun indikasjoner på at sikkerhetssituasjonen er bedret, og at antallet skadde og drepte sivile er nedadgående. Det samme gjelder rapportene om at angrep er målrettet mot enkelte grupper og at sivile i mindre grad er utsatt enn tidligere. Kildegrunnlaget er problematisk, utydelig og uklart og gir rom for spekulasjon. Sikkerhetssituasjonen er fortsatt uavklart og ustabil, og det er på det nåværende tidspunkt for tidlig å si hvordan den vil utvikle seg fremover.

Samlet sett finner mindretallet at sikkerhetsbildet og voldsnivået i Mogadishu fortsatt er av en slik karakter og et slikt omfang at det må kunne karakteriseres som en ekstrem situasjon, og at det generelle risikobildet tilsier at klageren ved retur til Mogadishu står i reell risiko for å bli drept, utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. lovens § 28 første ledd bokstav b og EMK art. 3.

Vilkårene for vern etter lovens § 28 første ledd bokstav b anses etter dette oppfylt.

Flertallets vurdering

Stornemndas flertall, bestående av nemndlederne samt 2 nemndmedlemmer, er kommet til et annet resultat, og bemerker følgende:

Spørsmålet om det foreligger reell risiko for å miste livet, bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. lovens § 28 første ledd bokstav b, må vurderes ut fra omstendighetene på vedtakstidspunktet. Det er de påregnelige konsekvenser for klageren ved en eventuell retur som er avgjørende.

Den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu er endret på vesentlige punkter siden UNHCRs anbefalinger av 05.05.2010, stornemndvedtaket av 14.10.2010 og EMDs dom i Sufi and Elmi vs. United Kingdom av 28.06.2011. Al Shabaab trakk seg ut av byen i august 2011. Da opphørte den til da rådende situasjonen med trefninger og angrep mellom de krigførende partene. TFG med støtte av AMISOM tok militær kontroll over hoveddelen av byen. På denne bakgrunn er det nødvendig å foreta en selvstendig vurdering av sikkerhetssituasjonen slik den fremstår pr. nå. Da de nevnte anbefalinger og avgjørelser bygger på andre faktiske forutsetninger enn dagens situasjon i Mogadishu, er deres rettskildemessige relevans svekket.

Stornemndas flertall legger vekt på de opplysninger som fremkommer fra Landinfo og deres kilder, slik det bl.a. er sammenfattet i Temanotatet av 05.07.2012 og redegjørelsen fra landrådgiver Neufeldt i stornemndmøtet. Landinfo bygger på en rekke kilder, herunder Saferworld, FN-kilder, nyhetskilder, informasjon fra ulike FN- organisasjoner og NGOer, samt samtaleparter fra flere informasjonsinnhentingsreiser til Nairobi og, i februar og oktober 2012 også til Mogadishu.

Flertallet legger til grunn at situasjonen i Mogadishu er gradvis forbedret etter at al Shabaab trakk seg ut av Mogadishu i august 2011. Bedringen er tredelt; sikkerhetsmessig, politisk og humanitært.

Stornemndas flertall legger til grunn at det fortsatt er klare sikkerhetsmessige utfordringer for befolkningen i Mogadishu. Kildene er imidlertid samstemte om at sikkerhetssituasjonen er gradvis forbedret gjennom 2012. Pr. i dag synes sivile ikke samme grad å være direkte berørt av konflikten mellom al Shabaab og regjeringsstyrkene/AMISOM som før august 2011, da partene var aktivt krigførende i sentrale deler av Mogadishu. Det pågår ikke lenger vidtspredte kamphandlinger i byen. De væpnede sammenstøtene mellom al Shabaab og regjeringsstyrker/AMISOM i randsonen av byen er av begrenset intensitet, omfang og varighet, foregår stort sett etter mørkets frembrudd, og rammer i mindre grad sivile mål. Al Shabaab har til en viss grad målrettet sin geriljakrigføring mot militære og politiske mål. Særlig utsatt er AMISOM- og regjeringstyrker, politi, politikere, journalister samt fremstående forretningsmenn. Fortsatt rammes imidlertid mange sivile vilkårlig av selvmordsbomber og veibomber.

Antallet døde som følge av konflikt er nedadgående, selv om et fortsatt forholdsmessig høyt antall personer behandles for våpenrelaterte skader. Risikoen for folk flest for å bli drept eller skadd i forbindelse med væpnede sammenstøt og angrep i Mogadishu,  fremstår imidlertid som betydelig lavere enn i perioden 2009-2011, og først og fremst knyttet til å være på feil sted til feil tid.

Flyktningstrømmen ut av byen er stoppet og delvis snudd. Det ses også tegn til tilbakevending fra diasporaen.

Selv om sikkerhetssituasjonen i Mogadishu er labil og skjør, har AMISOM pr. i dag militær kontroll i byen. Det er ikke sannsynlig at al Shabaab har styrke til å reinnta byen militært. Den militære kontrollen synes ytterligere befestet gjennom vårens offensiv som førte til at al Shabaab også måtte trekke seg ut av byens randsone samt Afgoyekorridoren og byen Afgoye tre mil utenfor Mogadishu. AMISOMs tilstedeværelse i Mogadishu synes å være en forutsetning for at situasjonen skal stabilisere seg ytterligere. Pr. i dag fremstår det imidlertid som sannsynlig at AMISOM vil opprettholde sitt mandat i Somalia og at styrkene vil bli stående i Mogadishus og sikre politiske myndigheter handlingsrom.

Det forhold at internasjonale organisasjoner inklusive FN etter mange år har reetablert seg i byen er, i tillegg til at det sikrer befolkningen matvarehjelp og humanitær bistand, etter flertallets vurdering en indikajon på at sikkerhetssituasjonen er endret til det bedre.

På det politiske plan har Somalia gjennomført valg av grunnlovsgivende forsamling, parlament, speaker of parlament, president og regjering, i tråd med det politiske veikartet utarbeidet høsten 2011. Overgangsregjeringen (TFG) er avløst etter forutsetningene. Veikartet og valgene har vært gjennomført uten at det har ført til destabiliserende hendelser som kan knyttes til den politiske prosessen, noe som må anses som positivt. Det er imidlertid ennå langt igjen å gå før Somalia har en fungerende sentralregjering og -administrasjon som har administrativ og sivil kontroll i Mogadishu og øvrige deler av Somalia.

Til tross for at sikkerhetsituasjonen i Mogadishu fortsatt er labil og vanskelig, og at antall skadde i forbindelse med våpenrelaterte hendelser i byen fortsatt er høyt, foreligger det etter flertallets vurdering i dag ikke en situasjon med generalisert vold av slik intensitet og omfang at det i seg selv kan utløse vern mot retur.

I den forbindelse har flertallet vurdert den omstendighet at det er relativt høy grad av kriminalitet i byen og at de nyutnevnte politiske myndigheter ikke har sivil kontroll i byen i form av et fungerende politi- og rettsapparat.

Den sistnevnte omstendighet kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt, hvis det ikke forøvrig kan slås fast at det foreligger reell risiko for å bli utsatt for overgrep ved retur. Flertallet finner her støtte i EMDs avgjørelse i saken A.A. and others v. Sweden av 28.06.2012, hvor EMD i para 76 uttalte følgende om noe tilsvarende forhold for Jemens del: "... the general situation in Yemen remains volatile and extremely tense despite some improvements since the political transition started at the end of November 2011. There are several internal conflicts going on between various groups in different parts of country and the new president and government face many challenges, including establishing effective state control over all parts of the country. However, in the Court's view, this general situation of instability and violence in Yemen is not of such intensity that it may be said that the applicant would be exposed to a real risk of ill-treatment simply by being returned there." Retten retten gikk deretter videre med å vurdere søkernes individuelle og personlige situasjon, men fant heller ikke her at det forelå reell risiko for overgrep omfattet av EMK artikkel 3 ved retur.

Flertallet finner ikke at kriminalitetsbildet i byen av et slikt omfang at det i seg selv, eller sammenholdt med øvrige risikofaktorer i byen, tilsier at det foreligger en slik ekstrem volds- og risikosituasjon i byen at enhver som oppholder seg der eller returnerer dit står i reell fare for bli utsatt for overgrep som nevnt i lovens § 28 første ledd bokstav b, som følge av sitt blotte nærvær i byen.

Situasjonen i Mogadishu har vært og er preget av uforutsigbarhet og syklisk konflikt gjennom en rekke år. Ut fra den informasjon som er tilgjengelig om sikkerhetssituasjonen i Mogadishu og Somalia pr. i dag, tilsier imidlertid ikke dette generelle forholdet at det foreligger en overskuelig og påregnelig risiko for å bli drept, utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling for enhver som oppholder seg i eller returnerer til byen.

Flertallet bemerker at det i henhold til praksis må foreligge en ekstrem situasjon av generalisert vold for at vilkårene for å anses vernet mot retur etter lovens § 28 første ledd bokstav b kan anses oppfylt på generelt grunnlag, jf. også pkt. 2.3. ovenfor.

Flertallet finner etter dette at sikkerhetssituasjonen i Mogadishu pr. i dag ikke tilsier at retur dit på generelt grunnlag er i strid med lovens § 28 første ledd bokstav b og Norges internasjonale forpliktelser slik de bl.a. er nedfelt i EMK artikkel 3.

Flertallet kan heller ikke se at det foreligger individuelle omstendigheter som tilsier at klageren ved en retur til Mogadishu står i en reell fare for å bli utsatt for reaksjoner som nevnt i § 28 første ledd bokstav b.

Det bemerkes at i henhold til landinformasjon synes visse grupper å være særlige mål for angrep fra al Shabaab. I tillegg til regjeringssoldater, AMISOM og politi, kan bl.a. journalister, politikere og fremstående personer i det offentlige liv være særlig utsatt for målrettede angrep. Forsåvidt gjelder kriminalitetsbildet synes blant annet internflyktninger å være gjenstand for en viss grad av forhøyet risiko for å bli utsatt for kriminalitet. Bl.a. gjelder dette kvinner som utsettes for voldtekt. Personer med minoritetsbakgrunn eller tilhørighet til minoritetsklaner synes videre i en viss grad å kunne å løpe en forhøyet risiko i situasjonsbestemte konflikter, da de ikke i samme grad nyter godt av den beskyttelse det kan gi å tilhøre en hovedklan.

Det anses relevant å se hen til potensiell risiko knyttet til slike omstendigheter i helhetsvurderingen som skal foretas under lovens § 28 første ledd bokstav b.

Klageren tilhører hovedklanen Hawiye, subklanen Hawadle, og tilhører derfor en del av den hovedklanen som pr. i dag synes å dominere Mogadishu, dvs. Hawiye. Hawiyeklanen har politisk og økonomisk innflytelse i Mogadishu. Subklanen Hawadle er tallmessig ikke en stor klan i Mogadishu, men det er et visst innslag av den. Det er ingen opplysninger som tilsier at Hawadle er i konflikt med andre Hawiyeklaner med tilhold i byen. Han tilhører etter det opplyste heller ikke noen av de grupper som i henhold til landinformasjon kan være utsatt for målrettede angrep, eller som forøvrig kan anses som sårbare med hensyn til kriminalitet.

Forsåvidt gjelder klagerens individuelle anførsler knyttet til behovet for beskyttelse, vises det forøvrig til vurderingen ovenfor under lovens § 28 første ledd bokstav a. Etter flertallet syn tilsier en eventuell tidligere konflikt med al Shabaab verken alene eller etter en samlet vurdering at klageren står i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. lovens § 28 førte ledd bokstav b.

Vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav b er etter dette ikke oppfylt.

***

UNE fant heller ikke at vilkårene for tillatelse etter lovens § 38 var oppfylt. Spørsmålet ble behandlet av nemndleder etter forberedelse i sekretariatet.

Det ble bl.a. vist til at de helseplager klageren hadde ikke var av et slikt alvor eller tilsa behov for slik behandling at oppholdstillatelse burde innvilges i medhold av bestemmelsen.

Det ble for øvrig vist til at klageren var en ung og arbeidsfør mann som etter egne opplysninger tilhører hovedklan, han faller ikke under noen av de kategorier som kan antas å være spesielt sårbare, bl.a. enslige kvinner uten mannlig familienettverk, barn, alvorlig syke, internt fordrevne eller minoritetsgrupper og klaner. Det forelå ikke personlige forhold for klagerens del som forøvrig tilsa at han vil være spesielt sårbar ved retur. Han har slektninger i byen og tilhører en hovedklan, og er derfor i utgangspunktet omfattet av det somaliske klansystemet og det sikkerhetsnettet dette utgjør.