Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

De to søstrene oppga at de var mindreårige da de kom til Norge, og ble registrert som enslige mindreårige asylsøkere. De oppga at de hadde bodd hele livet i en flyktningleir på Vestbredden, og at de er borgere av Palestina. De fikk avslag på søknaden om beskyttelse. Etter en helhetsvurdering av deres situasjon ved retur til Vestbredden, fikk de tillatelse etter utlendingsloven § 38 (opphold på humanitært grunnlag).

Etter at det kom frem i en verifiseringsrapport fra Den norske ambassaden i Amman at klagerne var jordanske borgere, ble de forhåndsvarslet om at UDI vurderte å tilbakekalle deres oppholdstillatelser. I kommentar til forhåndsvarselet ble det vist til at klagerne kom til Norge som mindreårige jenter som ble undertrykt i Palestina. De hevdet at de ikke hadde noen kjennskap til at de hadde jordansk statsborgerskap.

UDI tilbakekalte oppholdstillatelsene etter utlendingsloven § 63. UDI mente at de bevisst hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet. De uriktige opplysningene hadde vært av vesentlig betydning for vedtaket om å gi dem oppholdstillatelse.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at klagerne har søkt om og fått oppholdstillatelse på uriktig identitet, noe som innebærer at tillatelsene er gitt på feil faktisk grunnlag. Det klare utgangspunktet er at slike feil gjør at vedtaket er ugyldig og kan omgjøres. Det står i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c, jf annet ledd. UNE mente at det ikke var forhold i saken som tilsa en annen vurdering.

UNE bemerket at klagerne har generelt svekket troverdighet. Deres forklaringer da de kom virket ikke selvopplevd, og fremsto som en tillært fortelling. Under forvaltningssamtalen tre år senere tilpasset de sin forklaring til de fakta som ble lagt frem for dem, og forsøkte samtidig å bortforklare motstrid.

UNE var enig med UDI i at klagerne mot bedre vitende har holdt tilbake opplysninger om sitt og farens jordanske statsborgerskap. UNE mente at det fremsto som svært sannsynlig at de under hele sitt opphold i Norge var kjent med at oppholdstillatelsen var gitt på uriktig grunnlag. De har begge hele tiden hatt et selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger.

Siden klagerne var mindreårige da de ga de uriktige opplysningene, mente UNE at de ikke kan lastes særlig for dette. Situasjonen er imidlertid annerledes når de uriktige opplysningene har blitt opprettholdt etter at de hadde fylt 18 år. De fastholdt at de var palestinske borgere under samtalene med politiet. Begge hadde da fylt 18 år.

UNE påpekte at vedtakene var basert på objektiv feilaktig grunnlag, og dermed ugyldige, se lovens § 63 første ledd andre alternativ. Tilbakekall av en oppholdstillatelse med hjemmel i utlendingsloven § 63 første ledd andre alternativ og alminnelige forvaltningsrettslige regler kan skje uten hensyn til hvem som kan bebreides for de feilene som fører til ugyldighet. Dette fremgår av forarbeidene til utlendingsloven  (Ot.prp. nr 75 punkt 17.1.8.1). Høyesterett har også uttalt at bestemmelsen om tilbakekall i § 63 må forstås slik at den hjemler tilbakekall av vedtak som er ugyldige på grunn av et objektivt sett uriktig faktisk grunnlag, uavhengig av om utlendingen har opptrådt svikaktig. Klagernes kjennskap til feilen spiller altså ingen rolle med tanke på vedtakenes ugyldighet.

Klagernes fortielse om annet statsborgerskap var av vesentlig betydning for vedtakene om å gi dem opphold i Norge. UNE mente at de mest sannsynlig ikke ville fått noen tillatelse dersom det hadde vært kjent at de også er borgere av Jordan og kan returnere dit. Vedtakene var dermed ugyldige etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.

Det står i tilbakekallsbestemmelsen i utlendingsloven at tilbakekall «kan» skje hvis vilkårene er tilstede. Det er da opp til utlendingsmyndighetene å vurdere om tillatelsene skal tilbakekalles.

UNE mente samlet sett at saken var såpass alvorlig at tillatelsene i dette tilfellet bør tilbakekalles.

UNE vurderte om klagerne skulle få en ny tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Den ene av klagernes helsesituasjon ble særlig vurdert. UNE mente imidlertid at hverken de fysiske eller de psykiske helseproblemer var av en slik art eller et slikt alvor at det ga grunnlag for tillatelse i Norge.

De hadde heller ikke en slik tilknytning til Norge gjennom sin botid at de nådde opp til terskelen for «særlig tilknytning til riket». UNE la dessuten mye vekt på at oppholdstiden var opparbeidet under falske premisser. UNE mente videre at klagerne mest sannsynlig har et nettverk med flere familiemedlemmer på sin fars side i Jordan.

UNE konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gi klagerne oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

Retur til Jordan ble vurdert som trygt.