Sammendrag: Opphør

Bakgrunn

Klageren fikk innvilget beskyttelse i 1992 og fikk permanent oppholdstillatelse i 2011. I 2018 ble han dømt til fengsel i 2 år for svært alvorlige forhold. På bakgrunn av dette fattet UDI vedtak der han ble utvist fra Norge, med varig innreiseforbud. UDI fattet samtidig vedtak om opphør av klagerens flyktningstatus og midlertidige oppholdstillatelse, se utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. UDI mente at det var trygt for klageren å returnere til hjemlandet, og at forholdene som gjorde at han opprinnelig fikk beskyttelse ikke lenger var til stede.

I klagen viste advokaten blant annet til at det ikke hadde skjedd en vesentlig og stabil endring i sikkerhetssituasjonen i hjemlandet og at klageren hadde et beskyttelsesbehov. Advokaten mente uansett at det var tvingende grunner i saken.  Han viste til at klagerens situasjon var sammenlignbar med situasjonen for tyske og østerrikske flyktninger, som ikke ønsket å returnere til landet som tidligere hadde behandlet dem svært dårlig.

Vurdering og konklusjon

UNE mente at vilkårene for opphør av klagerens flyktningstatus var oppfylt.

UNE vurderte først om det var grunnlag for opphør av klagerens flyktningstatus. Opphør er blant annet aktuelt hvis utlendingen har begått alvorlig kriminalitet som gir grunnlag for utvisning. I saker der det bare er endringer i hjemlandet som begrunner opphøret, er det et krav at disse endringene er varige og vesentlige. Dette kravet omfatter imidlertid ikke utvisningssaker der utlendinger blir utvist som følge av straffbare handlinger. UNE viste til lovens forarbeider, blant annet NOU 2004:20. s. 142, og avgjørelsen fra UNEs stornemnd i juli 2020 der stornemnda mente at det var tilstrekkelig å gjøre en nåtidsvurdering av klagerens beskyttelsesbehov.

UNE påpekte at det var klagerens straffbare handlinger som var grunnlaget for utvisning, og at dette var bakgrunnen for UDIs vedtak om opphør av klagerens flyktningstatus. UNE kom til at klageren ikke lenger hadde krav på beskyttelse og ny status som flyktning etter utlendingsloven § 28. UNE vurderte opplysningene i klagen om at det hadde skjedd en negativ utvikling i klagerens hjemland siden klagerens siste besøk i hjemlandet. Basert på tilgjengelig landinformasjon mente UNE at disse opplysningene ikke endret vurderingen av klagerens beskyttelsesbehov. Klageren var heller ikke vernet mot retur til hjemlandet, se utlendingsloven § 73. Det var ikke tvingende grunner i forbindelse med den tidligere forfølgelsen for å avvise beskyttelse fra hjemlandet, se utlendingsloven § 37 annet ledd.

Når det gjaldt opplysningene om at klagerens situasjon var sammenlignbar med situasjonen for tyske og østerrikske flykninger som ikke ønsket å returnere til hjemlandet, viste UNE til klagerens egne opplysninger om at han hadde vært tilbake i hjemlandet flere ganger etter at han kom til Norge i 1991. UNE mente at dette tilsa at det ikke var tvingende grunner i saken.

UNE vurderte ikke om det forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Dette var ikke nødvendig, fordi klageren var utvist. I den forbindelse viste UNE også til at klagerens tilknytning til Norge ble vurdert i utvisningssaken.