Sist oppdatert: 29.06.2021 29.06.2021

Sammendrag: Tilbakekall

Tilknytning Norge Alminnelige forvaltningsrettslige regler

Klagerens oppholdstillatelse ble tilbakekalt fordi hun ikke mottok lønn i henhold til tillatelsen.

 

Bakgrunn

I en periode på over 20 år hadde klageren mange kortvarige oppholdstillatelser for å arbeide i Norge. Oppholdstillatelsene var begrensede og ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Fra 2012 til 2018 hadde hun derimot midlertidige oppholdstillatelser som ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Hun søkte om permanent oppholdstillatelse i 2018.

I 2019 fikk klageren forhåndsvarsel fra UDI om at de vurderte å tilbakekalle oppholdstillatelsen hennes fordi hun ikke hadde mottatt lønn i henhold til arbeidsavtalen.
 
I tilsvaret viste advokaten blant annet til at klageren hadde prioritert betaling av eldre gjeld foran utbetaling av lønn. Klageren oppfylte vilkårene for permanent oppholdstillatelse allerede i 2017, men på grunn av en misforståelse hadde hun ikke nødvendig dokumentasjon på det. I tillegg påpekte advokaten at klageren hadde en særlig tilknytning til Norge gjennom sine mange tidligere tillatelser, som gjorde at hun i 2017 også fylte vilkårene for opphold på humanitært grunnlag (se utlendingsloven § 38). Advokaten mente UDI hadde gjort en feil da de ikke vurderte dette da klageren søkte om fornyelse i 2017. 
 
I 2020 fattet UDI vedtak om å tilbakekalle klagerens oppholdstillatelse som gjaldt i 2018. UDI avslo også søknaden om permanent oppholdstillatelse.

I klagen fastholdt advokaten at vilkårene for tilbakekall ikke var oppfylt. Det var uansett ikke hensiktsmessig å tilbakekalle klagerens tillatelse. Hun hadde en sterk tilknytning til Norge og tilbakekall innebar et brudd på klagerens menneskerettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. 

Vurdering og konklusjon

UNE var enig i UDIs vurdering om at det var grunnlag for å tilbakekalle klagerens tillatelse. UNE viste til at det var et vilkår for denne tillatelsen at klageren skulle arbeide heltid for en arbeidsgiver, og at hennes lønns- og arbeidsvilkår ikke skulle være dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke. Klageren mottok ikke lønn i henhold til tillatelsen, og vilkårene for tillatelsen var derfor ikke til stede.
 

UNE mente at det var positivt at klageren ville prioritere å nedbetale selskapets gjeld, men presiserte at tilbakekall etter alminnelige forvaltningsrettslige regler ikke krever klanderverdig adferd hos klageren. Tillatelsen kunne uansett tilbakekalles så lenge vilkårene ikke var oppfylt. Både UDI og UNE har praksis for å tilbakekalle tillatelser i slike saker, fordi hensynet til kontrollerte lønns- og arbeidsvilkår veier tungt.  

UNE mente at det var riktig å tilbakekalle klagerens tidligere midlertidige oppholdstillatelse. UNE viste blant annet til at hensynene bak regelverket om arbeidsinnvandring taler for at tillatelser tilbakekalles når vilkårene ikke er oppfylt. Vilkårene var ikke oppfylt gjennom hele tillatelsesperioden, og grunnlaget for klagerens opphold falt derfor bort. Det ville ikke vært rimelig at noen som ikke oppfylte vilkårene for en tillatelse skulle stilles likt med dem som gjorde det. Hvis tillatelsen ikke ble tilbakekalt, ville klageren kunne videreføre eller få nye rettigheter uten at vilkårene var oppfylt. 

UNE vurderte opplysningene om at klageren allerede i 2017 oppfylte vilkårene for permanent oppholdstillatelse. UNE mente at UDI ikke gjorde en saksbehandlingsfeil på dette tidspunktet, da de vurderte og innvilget klagerens søknad på bakgrunn av den fremlagte dokumentasjonen. UNE mente uansett at vilkårene for permanent oppholdstillatelse ikke var oppfylt da hun søkte om fornyelse av sin tillatelse i 2017.

UNE mente at klageren heller ikke hadde særlig tilknytning til Norge og at vilkårene for opphold på humanitært grunnlag (§ 38) ikke var oppfylt. Om klagerens lange oppholdstid viste UNE til den etablerte praksisen om at en utlending normalt må ha oppholdt seg i Norge med en tillatelse i minst 8 til 10 år for å oppfylle vilkåret om særlig tilknytning. Klageren hadde midlertidige oppholdstillatelser i en lang periode, som ikke ga grunnlag for permanent oppholdstillatelser. UNE la mindre vekt på disse, fordi de ikke kunne gi klageren en forventning om videre opphold i Norge. UNE la større vekt på tillatelsene fra perioden 2012-2018, som ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Denne perioden var imidlertid for kort til å kunne utgjøre en særlig tilknytning etter denne lovbestemmelsen. UNE la også vekt på at klageren kom til Norge i voksen alder, og at hun hadde familie i hjemlandet. Det var ikke opplysninger om klageren hadde familie i Norge.

UNE viste til at det ikke er noen automatikk i at lang oppholdstid gir rett til opphold. Det skal alltid foretas konkrete vurderinger. I forbindelse med oppholdstid for utenlandsk ambassadepersonell, viste UNE til sitt praksisnotat «Betydningen av lang oppholdstid» av 2009 s. 13. UNE var også enig i UDIs vurdering om at vedtaket ikke innebar brudd på klagerens rettigheter etter EMK artikkel 8. Klagen ble dermed avslått.

 

Relevante lenker for sammendraget

Var dette sammendraget nyttig?