Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og fikk oppholdskort i 2015, som familiemedlem av en EØS-borger. Hans kone var fra et EØS-land, og hadde kommet for å arbeide i Norge året før.

 

Etter tre år varslet politiet klageren om at de vurderte å tilbakekalle oppholdskortet hans og bortvise ham fra Norge. De viste blant annet til at han hadde fått sitt oppholdskort fordi han ektefellen hadde oppholdsrett som arbeidstaker i Norge. Et vilkår for klagerens oppholdsrett i Norge var at han og ektefellen levde i et reelt samliv, og at hans ektefelle utøvet sine rettigheter etter EØS-regelverket. På bakgrunn av en bostedskontroll samt opplysninger fra Skatteetaten, mente imidlertid politiet at hans kone ikke hadde arbeidet i Norge etter 2016. Hans oppholdsgrunnlag var dermed ikke lenger tilstede.

 

Klageren svarte på varselet via sin advokat, og fortalte at kona nå var tilbake i Norge. Hun hadde kun vært i hjemlandet i en periode for å hjelpe familien der.

 

I 2019 fattet UDI vedtak om tilbakekall av oppholdskortet, samt bortvisning av klageren. Politiet hadde da utført nok en bostedskontroll, og verken klageren eller ektefellen var tilstede i boligen. UDI påpekte også at ektefellen ikke var registrert med verken inntektsgivende arbeid eller offentlige ytelser etter 2016. Det var ikke fremlagt noen dokumentasjon på at ektefellen hadde returnert til Norge slik advokaten anførte. UDI la til grunn at hun hadde forlatt Norge en gang mellom 2016 og 2018. Grunnlaget for klagerens oppholdsrett var derfor ikke tilstede etter dette. Oppholdskortet kunne derfor tilbakekalles etter utlendingsloven § 120 annet ledd, første ledd.

 

UNEs vurdering

UNE var enig med UDI i at klagerens oppholdskort kunne tilbakekalles.

 

Hans rett til opphold i Norge var avledet av ektefellen, som var EØS-borger ("referansepersonen"). Et familiemedlem som selv ikke er EØS-borger har rett til å oppholde seg i Norge så lenge EØS-borgerens oppholdsrett består, se utlendingsloven § 114. En EØS-borger (i dette tilfelle referansepersonen) har oppholdsrett dersom hun eller han er arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, har tilstrekkelige midler eller er student, se utlendingsloven § 112. Det er ikke tilstrekkelig at man  har oppholdt seg i Norge, det må dokumenteres at EØS-borgeren har hatt oppholdsrett i tråd med bestemmelsen. Videre er det ikke tilstrekkelig å dokumentere oppholdsrett ved å vise til et oppholdskort eller registreringsbevis. Det er et vilkår at EØS-borgeren faktisk utøver rettigheter i Norge.

 

UNE mente at politiets bostedskontroller og opplysningene fra Skatteetaten viste at referansepersonen ikke hadde utøvd oppholdsrett i Norge etter 2016. Dermed hadde heller ikke klageren oppholdsrett etter dette tidspunktet, og hans oppholdskort kunne tilbakekalles.

 

EØS-borgere og deres familiemedlemmer kan bortvises når de reiser inn eller oppholder seg i riket uten rett til innreise, oppholdsrett eller varig oppholdsrett, og de heller ikke har rett til innreise eller oppholdstillatelse etter lovens alminnelige bestemmelser, se utlendingsloven av 2008 § 121 første ledd bokstav b. UNE mente at dette vilkåret var oppfylt, og at klageren kunne bortvises fra Norge.