Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren kom til Norge i 2017 og søkte om beskyttelse om lag et år etterpå. Han la frem pass og nasjonalt ID-kort. Til politiet forklarte han at han bodde sammen med sin mor, som hadde oppholdstillatelse i Norge. Han hadde søkt på skoleplass her, men fått avslag. Derfor søkte han om asyl. Han forklarte at livet hans var i fare i hjemlandet, der han risikerte å bli kidnappet og drept på grunn av borgerkrigen. Han hadde opplevd væpnet ran, og fortalte videre at det var både medisinmangelen og matmangel i hjemlandet. Til UDI forklarte klageren blant annet at han hadde blitt forsøkt kidnappet like før han reiste til Norge, og mente at dette ville skje igjen dersom han reiste hjem. Han forklarte at grunnen til at han ble forsøkt bortført var at hans tante hadde en bedrift som kidnapperne kunne presse for penger. Han fryktet å bli lemlestet eller drept av kidnapperne.

 

UDI avslo søknaden om beskyttelse. UDI mente blant annet at klagerens forklaring knyttet seg til den generelle sikkerhetssituasjonen og kriminalitetsnivået i Venezuela, og ikke til noen av konvensjonsgrunnene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. UDI skrev at de kjente til at situasjonen i Venezuela var svært vanskelig, både økonomisk, humanitært og sikkerhetsmessig. UDI mente imidlertid at bortføringsforsøket klageren hadde beskrevet var en enkeltstående hendelse, og at det ikke var noe ved klageren som tilsa at han skulle være mer utsatt for slike handlinger enn andre i Venezuela. Han hadde dermed ikke behov for beskyttelse i Norge.

 

I klagen forklarte klagerens advokat at bortføringsforsøket var en politisk handling, og at den ikke kunne klassifiseres som ordinær kriminalitet. Advokaten mente at handlingen vil falle inn under "spesiell gruppe", og at klageren dermed hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd. Dersom han ikke fikk beskyttelse, måtte klageren få opphold på humanitært grunnlag som følge av den vanskelige situasjonen i Venezuela.

 

UNE påpekte at klageren først hadde søkt om studietillatelse i Norge, men trukket søknaden. Han hadde også selv opplyst at han hadde forsøkt å få en skoleplass da han kom til landet. UNE stilte derfor spørsmål ved klagerens motiv for å komme til Norge, og mente intensjonen hadde vært å studere her, ikke søke beskyttelse.

 

UNE skrev at for at klageren skal være flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må han ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Med dette menes at det må være en reell risiko for at klageren vil bli utsatt for forfølgelse dersom han returnerer til hjemlandet. Den forfølgelsen som klageren frykter, må skyldes etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Dette er i tråd med FNs flyktningkonvensjon. I tillegg er det en forutsetning at klageren ikke kan få beskyttelse i hjemlandet. UNE var enig med UDI, og mente at det ikke var reell risiko for at klageren ville utsettes for forfølgelse i lovens forstand, ved retur til hjemlandet.

 

UNE skrev videre at for at klageren skal ha krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, må det være en reell fare for at han vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff dersom han returnerer til hjemlandet. Dette kan skyldes forhold ved klageren selv eller den generelle sikkerhetssituasjonen.

 

UNE viste til at stornemnda i UNE i juni 2020 tok stilling til den generelle sikkerhetssituasjonen i Venezuela. Stornemnda kom da frem til at den generelle sikkerhetssituasjonen i landet ikke er av en slik karakter at enhver som oppholder seg i landet står i reell risiko for å miste livet eller bli utsatt for alvorlige overgrep. Vurderingen ble gjort på bakgrunn av informasjon fra Utlendingsforvaltningens uavhengige fagenhet for landinformasjon (Landinfo) og en rekke av deres underliggende kilder.

 

Stornemndas flertall la til grunn at situasjonen i Venezuela er svært vanskelig, men at situasjonen er preget av flere forhold. På den ene siden er den politiske og menneskerettslige situasjonen preget av det politiske landskapet og den politiske konflikten mellom Maduros regime og opposisjonen. Ulike grupper og enkeltpersoner som er, eller oppfattes å være i opposisjon til Maduros regime, har vært og er utsatt for reaksjoner og forfølgelse fra regimet. Sikkerhetsstyrker er blitt satt inn mot befolkningen i forbindelse med protester og demonstrasjoner, og disse har begått en rekke overgrep og utenrettslige drap. Sikkerhetssituasjonen for befolkningen er også preget av et generelt høyt voldsnivå som følge av kriminelle handlinger og drap begått av ulike statlige og ikke-statlige aktører. Flertallet la til grunn at venezuelanske myndigheter, slik situasjonen er i dag, dels ikke har evne og dels ikke vilje til å beskytte borgerne mot drap og annen kriminalitet.

 

Flertallet mente likevel at den generelle sikkerhets- og voldssituasjonen i Venezuela samlet sett, ikke har nådd et slikt nivå av generalisert vold at den tilsier at enhver som befinner seg i landet, eller blir returnert dit, kun ved å oppholde seg der, står i en reell fare for umenneskelig eller nedverdigende behandling i henhold til utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Stornemnda påpekte at landinformasjonen viser at den enkeltes bakgrunn og situasjon, sosiale status og andre forhold, har betydning for hvor stor risikoen er for den enkelte.

 

I denne saken hadde klageren forklart at han ved retur til Venezuela risikerte å bli bortført, lemlestet eller drept. UNE viste til stornemndas vurdering, og mente klageren ikke hadde en bakgrunn eller profil som tilsa at han stod i en forhøyet fare for å bli utsatt for reaksjoner etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. UNE viste blant annet til hans opplysninger om at han aldri hadde vært involvert i politikk eller demonstrasjoner i hjemlandet.

 

UNE vurderte om det var aktuelt å gi klageren opphold på humanitært grunnlag. Han hadde fortalt at han ikke

fikk tak i nødvendig medisin (smertestillende) på grunn av medisinmangelen i hjemlandet, og at det også var matmangel der. UNE mente at dette ikke utgjorde sterke menneskelige hensyn i utlendingslovens forstand. Det var ikke opplysninger i saken som tydet på at klageren ville være i en særlig sårbar situasjon ved en retur til hjemlandet. Han var en voksen, arbeidsfør mann med arbeidserfaring. Hans helseplager var ikke alvorlige, og UNE mente dessuten at de nødvendige medisinene ville være tilgjengelige i hjemlandet. Klagerens tilknytning til Norge gjennom moren, var ikke en tilknytning som kunne gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. UNE viste til at det er reglene om familieinnvandring som må brukes når familie er den eneste eller viktigste tilknytningen til Norge.