Sammendrag: Reisedokumenter

Bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse i 2008. Han fremla to dokumenter fra hjemlandet som bekreftelse på sin identitet. UDI innvilget i 2011 klageren beskyttelse som flyktning og mente at hans identitet var sannsynliggjort. Et halvt år senere undersøkte politiet fremlagt utskrift fra hjemlandets folkeregister, og konkluderte med at dokumentet overveiende sannsynlig var falskt/forfalsket. UDI avslo i 2016 søknad om norsk statsborgerskap under henvisning til dokumentundersøkelsen og at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at oppgitte ID-opplysninger var riktige. UDI avslo i 2019 søknad om fornyelse av reisebevis, og viste til sin ID-vurdering i statsborgerskapssaken.

 

Vurdering

UNE bemerket innledningsvis at UDI hadde gitt klageren reisebevis for flyktninger før politiets dokumentundersøkelse forelå. Klagerens reisebevis og senere fornyelser bygget følgelig på den uriktige forutsetningen om at klageren hadde sannsynliggjort at oppgitt identitet var riktig.

 

UNE mente at det ikke var fremkommet nye opplysninger etter at UDI vurderte klagerens identitet i forbindelse med statsborgerskapssøknaden. Vilkåret om alminnelig sannsynlighetsovervekt for at oppgitt identitet er riktig, gjaldt også for saker om statsborgerskap. Klageren kom fra et samfunn hvor han ikke kunne underbygge sin identitet med troverdige dokumenter. Det var da særlig viktig at utlendingsmyndighetene kunne ha tillit til at det han fortalte om sin identitet var riktig. Ettersom  klageren hadde fremlagt et ID-dokument som mest sannsynlig var falskt/forfalsket, hadde han svekket denne tilliten i betydelig grad. Hans forklaring om slektskapsforhold og hjemsted tilsa at han kom fra Sudan, men heller ikke mer.

 

På denne bakgrunn mente UNE at klageren ikke hadde sannsynliggjort at hans oppgitte identitet var riktig. Vilkårene for å nekte å fornye klagerens reisebevis var derfor oppfylt, og UNE mente det var riktig å nekte fornyelse av reisedokumentet.