Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte beskyttelse etter flere år i Iran. Han forklarte at familien forlot Afghanistan på grunn av den generelt dårlige sikkerhetssituasjonen der. Etter flere år i Iran, ble broren tvangssendt (deportert) tilbake til hjemlandet hvor han senere drept i et selvmordsangrep. Av frykt for deportasjon, dro familien fra Iran til Europa. På veien kom klageren og en yngre bror bort fra familien. De søkte først beskyttelse i Hellas, men fordi de hadde en søster i Norge, ba greske myndigheter om at deres søknader skulle behandles i Norge.

 

Klageren oppga at han var mindreårig da han kom til Norge. UDI gjennomførte ingen alderstest fordi det var åpenbart at han var mindreårig. UDI mente at klageren ikke var flyktning slik begrepet skal forstås i utlendingsloven. Det var imidlertid sterke menneskelige hensyn i saken fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet, og klageren fikk en tillatelse. UDI begrenset tillatelsen til å gjelde for ett år, fordi klageren ikke hadde lagt frem pass.

 

Klageren mente han ble forskjellsbehandlet, fordi hans yngre bror ble innvilget status som flyktning. Han mente også at identiteten hans var sannsynliggjort, og at det ville bli svært vanskelig å fremskaffe tazkera og pass.

 

Vurdering og konklusjon

UNE mente at klageren hadde gitt motstridende opplysninger om sine identitetsdokumenter. UNE var enig med UDI om at klageren ikke hadde krav på beskyttelse som flyktning, og understreket at hver sak behandles individuelt.

 

UNE mente også at det ville være mulig for klageren å fremlegge afghansk pass, og derfor var det fortsatt tvil om klagerens identitet, med unntak av alderen. Det ikke var i strid med barnets beste å gi en tidsbegrenset oppholdstillatelse.