Sammendrag: Visum
Klageren fikk ikke visum for å besøke familien i Norge. Søknadshistorikk og manglende etterlevelse av et endelig avslag på søknad om beskyttelse var sterke innvandringsregulerende hensyn som talte mot å gi visum. Det var også sannsynlig at formålet med søknaden ikke var besøk, men oppholdstillatelse.
Sakens bakgrunn
Klageren har tidligere fått avslag på søknad om familieinnvandring. Han har også fått avslag på søknad om beskyttelse og ble utvist med to års innreiseforbud fordi han ikke forlot Norge innen utløpet av utreisefristen.
Omtrent et halvt år etter at innreiseforbudet utløp søkte han om visum i 90 dager for å besøke sin familie i Norge.
Vurdering og konklusjon
UNE mente at det var innvandringsregulerende hensyn som talte mot å gi klageren visum. Ved denne vurderingen er hovedspørsmålet om det fremstår som en reell mulighet at klageren ikke vil forlate Norge eller Schengen-området frivillig innen visumtidens utløp. For å vurdere dette så UNE på klagerens returforutsetninger. Potensialet for utvandring fra Irak på grunn av de sosiale, økonomiske og politiske forholdene i landet er stort. Det er et stort antall personer fra Irak som har kommet til Norge de senere årene og søkt om ulike typer tillatelser. Derfor var de generelle returforutsetingene for klageren svake.
Klagerens personlige forhold styrket heller ikke hans forutsetninger for å returnere til hjemlandet ved utløpet av visumet. UNE la vekt på at klagerens ektefelle og barn er norske statsborgere bosatt i Norge. Dokumentasjonen på arbeidsforhold i hjemlandet var ikke nok fordi han ikke hadde fremlagt lønnsslipper eller kontoutskrifter til støtte for inntektsopplysningen. Han hadde heller ikke fremlagt annen dokumentasjon på økonomi eller at han eide eiendom i hjemlandet. UNE la også vekt på at han tidligere ikke har forholdt seg til vedtak fra norske utlendingsmyndigheter ved at han fikk avslag på søknad om beskyttelse og ikke forlot Norge innen utløpet av utreisefristen. Manglende etterlevelse av tidligere vedtak var et sterkt innvandringsregulerende hensyn. Avslaget var også i tråd med visumpraksis hvor Irak er i såkalt "rød visumgruppe", se UDIs retningslinjer 2012-008. UNE mente at klageren hadde vist en klar emigrasjonsvilje.
UNE mente at det ikke var noen velferdsmessige grunner som kunne veie opp for klagerens svake returforutsetninger. Klageren hadde opplyst at han ville besøke ektefelle og to små barn i Norge. UNE mente at dette var et relevant velferdshensyn, men det var ikke tungtveiende nok til å veie opp for de svake returforutsetningene. Barna bodde med mor som var en egnet omsorgsperson. UNEs vedtak var ikke i strid med hensynet til barnets beste eller EMK og retten til familieliv. Det var ikke i strid med Norges folkerettslige forpliktelser å ha generelle innreiseregler i tillegg til at Norge er bundet av visumforordningen. UNE mente at det var sannsynlig at klageren hadde et annet formål med visumsøknaden, nemlig oppholdstillatelse, og det står i utlendingsforskriften § 3-4a første ledd at visum ikke skal gis i slike tilfeller.
Det var heller ikke humanitære grunner til å gi visum slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 11.