Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte familieinnvandring med ektefellen, som er norsk borger (referansepersonen). Vedlagt søknaden var dokumentasjon på at referansepersonen er ute av stand til å ha inntektsgivende arbeid.

UDI avslo søknaden fordi underholdskravet ikke var oppfylt. Underholdskravet vil her si at referansepersonen må ha en viss inntekt for at klageren kan få oppholdstillatelse. UDI mente at en slik inntekt ikke var dokumentert, og mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra dette kravet.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig i UDIs avslag. Klageren hadde ikke lagt frem dokumentasjon på at referansepersonen oppfylte underholdskravet. Opplysninger fra Skatteetaten og NAV viste at referansen ikke var registrert med noen aktive arbeidsforhold i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, og at hun heller ikke var registrert med noen annen type inntekt.

UNE gjorde heller ikke unntak fra underholdskravet (se utlendingsforskriften § 10-11). UNE viste til at det skal svært mye til for å gjøre unntak på grunn av «særlig sterke menneskelige hensyn», og at klagerens situasjon da må skille seg fra situasjonen til andre klagere i sammenliknbare saker. Hvis referansepersonen ikke kan arbeide på grunn av helseproblemer, kan uføretrygd av en viss størrelse oppfylle kravet som stilles til fremtidig inntekt. Dette må dokumenteres gjennom vedtak eller bekreftelse fra NAV. Regelverket har dermed tatt høyde for situasjoner hvor referansepersonen ikke kan jobbe på grunn av helseproblemer, og tatt et bevisst valg om hvilke trygdeytelser som kan regnes som inntekt. UNE mente dessuten at referansens helsesituasjon ville bli ivaretatt av det norske helsevesenet.

UNE mente at det ikke var opplysninger i saken som tydet på at familieinnvandring ikke kunne skje i fremtiden, blant annet fordi det ikke var umulig for klageren å oppfylle underholdskravet. UNE sa også at partene kunne leve sammen i klagerens hjemland.