Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren hadde tidligere hatt oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin norske ektefelle. Denne tillatelsen ble senere tilbakekalt for deler av perioden, fordi klageren og ektefellen ikke lenger bodde sammen. Han fikk avslag på søknad om tillatelse i familiegjenforening med parets felles barn fordi han ikke hadde hatt samvær med barnet det siste året, og heller ikke hadde dokumenter at han skulle ha samvær fremover i tid.

Klageren søkte deretter om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Han opplyste at han søkte om oppholdstillatelse på grunn av mishandling, og forklarte i et vedlagt brev hvordan forholdet til tidligere ektefelle hadde fungert.

UDI mente at klageren ikke var blitt mishandlet i samlivsforholdet, og avslo søknaden.

Vurdering og konklusjon

UNE viste til at en utlending som tidligere har hatt oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle eller samboer, kan ha rett til ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter at samlivet er opphørt. Det må da være grunn til å tro at han har blitt mishandlet. Det vil si at klageren må gi en troverdig forklaring på hva han har vært utsatt for.

UNE tok utgangspunkt i det klageren hadde forklart. UNE presiserte at hendelsenes karakter og alvorlighetsgrad må vurderes. Videre må omstendighetene rundt hendelsene vurderes, og om det er snakk om enkeltstående episoder eller en del av et handlingsmønster. Den samlede vurderingen er dermed basert på varigheten, omfanget og alvorlighetsgraden av hendelsene. Det er i tillegg et krav om at klageren må ha fått redusert livskvalitet på grunn av hendelsene.

Ut fra klagerens forklaring mente UNE at hverken ektefellens handlinger, eller truslene fra hennes slektninger, var av et slikt alvor og omfang at de var mishandling i utlendingslovens betydning av ordet. Det klageren hadde beskrevet fremsto hovedsakelig som uoverensstemmelser, ulike forventninger til parforholdet og at ekteskapet ikke utviklet seg slik noen av ektefellene hadde sett for seg. UNE tvilte ikke på at klageren hadde følt seg alene og oversett av ektefellen, men mente at dette ikke var avgjørende. Etter utlendingslovens bestemmelse må imidlertid krenkelsene må ha vært av en slik art, grovhet eller varighet at det kan beskrives som mishandling. UNE mente at det ikke var tilfellet i denne saken.

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge i saken, ut fra den betydning begrepene har i utlendingsloven § 38. UNE så hen til at klageren hadde oppholdt seg i Norge med oppholdstillatelse i flere år i to tidligere perioder, men mente at dette ikke var lang nok oppholdstid til at det ga grunnlag for videre oppholdstillatelse. Siden oppholdstillatelsen for den første perioden var tilbakekalt, og deler av den andre perioden var tilbakekalt, ble det lagt liten vekt på disse oppholdene i vurderingen.  Ifølge fast og langvarig forvaltningspraksis må en utlending ha oppholdt seg i Norge med tillatelse i åtte til ti år for at det kan sies å foreligge en særlig tilknytning til riket.

Det ble heller ikke lagt vekt på at klageren har et barn i Norge som er norsk statsborger. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at barnets situasjon vil være mer belastende enn det som vil være normalt i en slik situasjon. UNE viste til at klageren hadde bodd sammen med barnet i litt over ett år, og at han ut fra opplysninger han selv hadde gitt heller ikke i den perioden hadde særlig omfattende kontakt med barnet. I tiden etter samlivsbruddet med barnets mor, hadde han hatt meget begrenset kontakt med barnet. UNE mente at klageren kan opprettholde omfanget av den kontakten han nå har med barnet gjennom besøksreiser.