Sammendrag: Utvisning
Saken gjaldt utvisning av en person fra Thailand på grunn av arbeidsmarkedskriminalitet. UNE mente at det var grunnlag for å utvise klageren, og at det ikke var uforholdsmessig å utvise henne. Klagerens anførte ekteskap ble ikke lagt til grunn. UNE anså partene for å være i et kjærestelignende forhold og relasjonen ble derfor tillagt liten vekt i vurderingen.
Bakgrunn
Kvinne fra Thailand (klageren) kom til Norge på Schengen-visum. Hun hadde ikke oppholdstillatelse og hadde ikke anledning til å arbeide. Hun ble kontrollert av politiet mens hun jobbet i en kiosk. Hun sa at hun kun hjalp til og dette var en vennetjeneste. Hun sa også at hun var gift med en norsk borger og var i Norge for å besøke sin ektefelle, noe hun gjorde flere måneder hvert år. I tillegg bodde hun sammen med sin ektemann i Thailand i flere måneder i året.
UDIs vurdering
Klageren ble utvist fra Norge med 2 års innreiseforbud og innmeldt i Schengen-informasjonssystem (SIS) i UDIs vedtak. UDI mente at klageren hadde jobbet ulovlig i Norge. De viste blant annet til at klageren ble observert mens hun jobbet i kiosken og at hun hadde utført arbeidsoppgaver som ansatte gjorde. UDI pekte på at både arbeid med og uten vederlag anses som arbeid i utlendingslovens forstand. UDI mente at klagerens arbeid kunne knyttes til arbeidslivskriminalitet. De viste til at klageren ikke hadde et D-nummer og arbeidet var derfor svart. UDI la til grunn at arbeidet var ulovlig og var en grov overtredelse av utlendingsloven. UDI samtykket ikke til begjæring om utsatt iverksettelse av vedtaket.
UNEs vurdering
UNE var enig i UDIs vurdering og mente at det var mest sannsynlig at klageren hadde jobbet ulovlig i Norge. Klageren overtrådte utlendingsloven § 55 første ledd og overtredelsen var grov fordi arbeidet kunne knyttes til arbeidslivskriminalitet. De grunnleggende vilkårene for å utvise klageren var derfor oppfylt.
UNE mente at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren. I vurderingen viste UNE til at klagerens handling var en alvorlig overtredelse av utlendingsloven og at signaleffekten overfor andre utlendinger og hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen talte for utvisning. Når det gjaldt hensynet til klageren selv, viste UNE til at klageren aldri hadde hatt oppholdstillatelse i Norge. Hun hadde fått innvilget Schengen-visum flere ganger, men UNE viste til at tilknytning opparbeidet under besøk i Norge med visum - etter fast praksis - ikke tillegges vekt. Vedrørende klagerens anførte ektefelle i Norge, viste UNE til at klageren ikke var registrert som gift i folkeregisteret og at det heller ikke var dokumentert at de var samboere etter norsk regelverk. UNE anså partene for å være i et kjærestelignende forhold og viste til at en slik relasjon ikke regnes som et nært familiemedlem. Relasjonen ble derfor tillagt liten vekt i vurderingen. UNE bemerket at det ikke hadde endret vurderingen om partene hadde vært registrert gift eller samboende i Norge.
UNE kom til at et vedtak om utvisning med to års innreiseforbud ikke var uforholdsmessig overfor klageren. Det var ikke grunnlag for å tidsbegrense innreiseforbudet, tatt i betraktning klagerens handlinger, tilknytningen til Norge og sammenlignbare saker.
UNE opprettholdt også UDIs vedtak om å registrere klageren i SIS og viste til at ifølge praksis er det en klar hovedregel at utviste utlendinger registreres i SIS. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at norske myndigheter skulle la være å registrere opplysninger om klageren i registeret.