Sammendrag: Visum

Sakens bakgrunn

Klageren søkte om visum i 90 dager for å besøke sin kreftsyke stedatter i Norge.

 

Vurdering og konklusjon

UNE mente at det var innvandringsregulerene hensyn som talte mot å gi klageren visum. Ved denne vurderingen er hovedspørsmålet om det fremstår som en reell mulighet at klageren ikke vil forlate Norge eller Schengen-området frivillig innen visumtidens utløp. For å vurdere dette så UNE på klagerens returforutsetninger. Potensialet for utvandring fra Iran på grunn av de sosiale, økonomiske og politiske forholdene i landet er stort. Det er et stort antall personer fra Iran som har kommet til Norge de senere årene og søkt om ulike typer tillatelser. Derfor var de generelle returforutsetingene for klageren svake.

 

Klagerens personlige forhold styrket ikke hennes forutsetninger for å returnere til hjemlandet ved utløpet av visumet. UNE la vekt på at klageren var en enke på nærmere 70 år med flere voksne barn i hjemlandet. Hun var ikke i arbeid og mottok pensjon. Hun hadde ingen økonomiske forpliktelser og bodde sammen med noen av sine voksne barn og deres familie. Klagerens opplysning om at familien var avhengig av henne for pass av barnebarn fikk ikke avgjørende betydning.

 

UNE mente at det ikke var noen velferdsmessige grunner som kunne veie opp for klagerens svake returforutsetninger. Klageren hadde opplyst at hun ville besøke stedatteren som hadde kreft og skulle opereres. Det var dokumentert ved legeerklæring at det var behov for klagerens bistand. UNE mente at dette var et relevant velferdshensyn, men det var ikke tungtveiende nok til å veie opp for de svake returforutsetningene.  

 

Det var heller ikke humanitære grunner til å gi visum slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 11.