Sammendrag: Opphør

Sakens bakgrunn:

Klageren er borger av Afghanistan. Han kom til Norge i 2009 og søkte om beskyttelse. I 2010 ble han innvilget oppholdstillatelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, jf. annet ledd, på grunn av sikkerhetssituasjonen på hjemstedet. Han ble ikke henvist til internflukt til et annet sted i Afghanistan, da dette ville være urimelig fordi klageren var mindreårig. Han ble senere gitt permanent oppholdstillatelse.

I 2018 fattet UNE endelig vedtak om opphør av klagerens flyktningstatus, samt vedtak om utvisning med varig innreiseforbud og innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS). Bakgrunnen for vedtakene om opphør og utvisning var at klageren hadde blitt dømt til fengsel i 8 måneder, blant annet for alvorlig voldsutøvelse. I opphørssaken foretok UNE en nåtidsvurdering av om klageren hadde et beskyttelsesbehov, men kom til at han ikke fylte vilkårene for beskyttelse, verken etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b. Vedtakene ble senere anmodet omgjort flere ganger, men vedtakene ble opprettholdt av UNE.

Klageren klagde sakene inn for Sivilombudsmannen (SOM). SOM kom til at UNEs vedtak i opphørssaken var ugyldig. SOM mente at UNE hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og flyktningkonvensjonen da UNE i opphørssaken foretok en ren nåtidsvurdering av behovet for beskyttelse. SOM mente at det i alle saker om opphør av flytningstatus, også for straffedømte, må vurderes om endringene i sikkerhetssituasjonen ved retur er vesentlig og av en viss varighet, og at det ikke var tilstrekkelig å kun foreta en nåtidsvurdering.

På denne bakgrunn besluttet UNE at opphørssaken, for så vidt gjaldt spørsmålet om tolkning av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e, skulle behandles i stornemnd uten personlig fremmøte.

UNEs vurdering og konklusjon:

Stornemnda delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet på fem medlemmer mente at når en utlending med flyktningstatus er ilagt straff, skal det foretas en opphørsvurdering etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e i forbindelse med en utvisningsvurdering. Tre av disse mente at det i opphørsvurderingen er tilstrekkelig å foreta en nåtidsvurdering av flyktningens beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28 første ledd, mens de to andre medlemmene mente det også må foretas en vurdering av om endringene i situasjonen i klagerens hjemland er vesentlige og stabile.  

Mindretallet på to medlemmer mente at det ikke er et krav etter utlendingsloven å foreta en opphørsvurdering i de tilfellene en utlending med flyktningstatus vurderes utvist etter ilagt straff. De mente at det i forbindelse med utvisningssaken er tilstrekkelig å foreta en vurdering av flyktningens beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 73, jf. § 28, det vil si en nåtidsvurdering.

Nemndleder etter forberedelse av sekretariatet foretok deretter en konkret vurdering av saken. Etter en nåtidsvurdering kom UNE til at klageren ikke hadde et beskyttelsesbehov etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

Selv om det ikke var av betydning for saken, foretok UNE en subsidiær vurdering. UNE mente at selv om det var trygt for klageren å returnere til hjemstedet nå, kunne endringene i situasjonen på klagerens hjemsted ikke anses som vesentlige og stabile. Klageren kunne imidlertid henvises til internflukt til Kabul, da Kabul ble ansett som tilgjengelig og trygt for klageren, jf. lovens § 28 femte ledd.

UNE mente at det heller ikke forelå tvingende grunner i lovens § 37 annet ledds forstand.

Tidligere vedtak om opphør ble opprettholdt.