Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i Norge. Treff i fingeravtrykkregisteret Eurodac viste at han allerede hadde fått beskyttelse i Hellas. I den forbindelse fortalte klageren blant annet at han forlot Hellas på grunn av forholdene der. Han fikk ikke et sted å bo, og veldig liten økonomisk støtte. Selv om han var utdannet fagarbeider, var det umulig å få jobb eller videreutdanning i der. Klageren mente også at han hadde tilknytning til Norge gjennom en slektning her.

UDI avslo klagerens søknad om beskyttelse og viste til at søknaden kan nektes realitetsbehandlet, fordi han har fått beskyttelse i Hellas, se utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a.

Norske myndigheter ba greske myndigheter om aksept for at klageren kunne returnere til Hellas. Hellas aksepterte at klageren ble returnert til Hellas etter EUs returdirektiv (2008/115) artikkel 6 og opplyste samtidig at klageren var blitt innvilget flyktningstatus i Hellas og hadde gyldig oppholdstillatelse der.

Vurdering og konklusjon

UNE mente at Norge kunne nekte å realitetsbehandle klagerens søknad en søknad om beskyttelse fordi han har fått flyktningstatus i Hellas, se utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a. Norge har derfor ikke ansvar for å vurdere om klageren har behov for beskyttelse. Når det gjaldt opplysningene om at klageren har en slektning i Norge, var det ikke gjort et unntak i regelverket for slike forhold.

UNE mente at klageren ikke var vernet mot retur til Hellas, se utlendingsloven § 73. Det var ikke en reell fare for at han ville bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur dit. Klageren risikerte heller ikke å bli returnert til et tredjeland i strid med prinsippet om «non-refoulment», det vil si at klageren ikke risikerte å bli sendt videre til et tredjeland der han ville bli utsatt for tortur/umenneskelig eller nedverdigende behandling.

UNE var kjent med at greske myndigheters tilnærming til og organisering av sin nasjonale utlendingsforvaltning var ulik Norges. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ga også i flere rapporter fra 2015 en rekke anbefalinger til greske myndigheter for personer som har fått internasjonal beskyttelse i Hellas. UNE mente likevel at det ikke forelå dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) eller rapporter fra nasjonale organisasjoner inkludert UNHCR, som konkluderte med at forholdene for personer med beskyttelse i Hellas generelt anses å være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3.

Når det gjaldt klagerens opplysninger om tilgang til bolig, arbeid, helsehjelp og andre velferdsgoder i Hellas, viste UNE til at dette reguleres av nasjonal gresk lovgivning. UNE la til grunn at denne lovgivningen var i overensstemmelse med landets internasjonale forpliktelser. Det forelå heller ikke opplysninger som tilsa at greske myndigheter returnerer personer til tredjeland i strid med prinsippet om non-refoulement, se flyktningkonvensjonen 33.

Det var heller ikke individuelle forhold i saken som tilsa at klageren ikke kunne overføres til Hellas. UNE viste til at klageren fremsto som en ung, ressurssterk og arbeidsfør mann uten helseproblemer. Klageren ble oppfordret til å henvende seg til greske myndigheter, eventuelt det greske rettsapparatet, hvis han mente at hans rettigheter ikke ble ivaretatt i Hellas.

Klageren ble bortvist fra Norge fordi han ikke fikk vurdert søknaden om beskyttelse her.