Sammendrag: Tilbakekall

Sakens bakgrunn

UDI kalte tilbake klagerens statsborgerskap fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske myndigheter. Klageren hadde opplyst at han var statsløs palestiner fra Vestbredden da han kom til Norge, og hadde ikke fortalt at han var jordansk statsborger. Saken ble klaget inn til UNE, men ble sendt tilbake til UDI for ny behandling etter at Stortinget endret reglene om tilbakekall av norsk statsborgerskap. UDI fattet nytt vedtak om tilbakekall og saken ble igjen klaget inn til UNE. UNE besluttet at saken skulle behandles i et nemndmøte.

UNEs vurdering

UNE viste til at et statsborgerskap kan kalles tilbake dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake opplysninger som er av vesentlig betydning for saken. Det er et krav at søkeren har visst at han holdt tilbake opplysninger eller at opplysningene han ga var uriktige. Det er UNE som har ansvaret for å bevise at søkeren mest sannsynlig har gjort dette.

Nemnda mente at klageren hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet ved at han oppga å være statsløs palestiner. Han fortiet også at han hadde jordansk statsborgerskap.

Nemnda mente videre at disse opplysningene var av vesentlig betydning for vedtakene om oppholdstillatelse og derfor også for vedtaket om statsborgerskap. På den tiden klageren fikk asyl var UNEs praksis at statsløse palestinere fra Gaza og Vestbredden fikk beskyttelse. Klageren ville ikke fått en oppholdstillatelse hvis han hadde opplyst at han var jordansk statsborger da han kom til Norge.

Nemnda mente også at klageren hadde handlet mot bedre vitende fordi han under hele sitt opphold i Norge var klar over at oppholdstillatelsene og statsborgerskapet var gitt på et uriktig grunnlag. Klageren forklarte i nemndmøtet at han ikke var kjent med at hans jordanske statsborgerskap kunne ha betydning for asylsaken. Nemnda mente dette ikke var troverdig. Klageren hadde oppgitt å være statsløs både til politiet og UDI da han fikk spørsmål om statsborgerskap. Nemnda viste også til at klageren hadde tilstått i en rettssak at han bevisst hadde unnlatt å fortelle om statsborgerskapet. Nemnda trodde ikke på klagerens forklaring i nemndmøtet om at denne tilståelsen skyldtes problemer med tolkingen.  Videre mente nemnda at han ikke hadde forklart seg troverdig om sitt opphold i Jordan og Palestina.

Oppsummert mente nemnda at klageren mest sannsynlig, mot bedre vitende, hadde gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter, og at disse opplysningene var av vesentlig betydning for at han fikk oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap.  

Deretter vurderte nemnda om tilbakekall var forholdsmessig, altså om klagerens handlinger var så alvorlige at statsborgerskapet skulle tilbakekalles, eller om hensynet til klageren eller den nærmeste familien veide så tungt at han likevel burde få beholde statsborgerskapet.

Nemnda mente at klageren hadde gitt grovt uriktige opplysninger og at det derfor skulle mer til for å mene at tilbakekall var uforholdsmessig enn om han hadde gitt mindre alvorlige uriktige opplysninger. Nemnda påpekte at det er avgjørende for norske utlendingsmyndigheters vurdering at søkeren fremlegger alle informasjon om sin identitet. Søkeren har en plikt etter loven til å legge frem alle opplysninger som kan ha betydning for saken. Utlendingsmyndighetene vurderer søknader på bakgrunn av søkerens egne opplysninger. Hvis søkeren gir feil opplysninger, blir tillitsforholdet brutt og det blir vanskelig å vurdere saken korrekt. Det blir brukt store ressurser på saker hvor søkeren har oppgitt uriktig identitet. Dette er et økende problem. De siste årene er det avdekket flere saker hvor personer har fått oppholdstillatelse fordi de fremstod som statsløse palestinere, mens de egentlig var jordanske borgere. Det at en person i tillegg oppnår statsborgerskap på grunn av dette, er svært alvorlig. Å gi slike uriktige opplysninger er i tillegg straffbart.

Klagerens tilknytning til Norge var sentral i nemndas vurdering av forholdsmessighet. Hans tilknytning skulle tillegges vekt selv om den var opparbeidet på falske premisser. Nemnda mente imidlertid at selv om klageren hadde vært her lenge, så fremstod integreringen i det norske samfunnet begrenset. Han hadde fortsatt en sterk tilknytning til Jordan. Dette svekket vekten av klagerens tilknytning til Norge.

Klageren hadde også ektefelle og barn med opphold i Norge. Nemnda mente det ville være til barnas beste om klageren fikk bli boende med dem og delta i omsorgen. Ved tilbakekall ville klageren måtte søke ny oppholdstillatelse fra utlandet. Dette kunne ta tid, men nemnda la vekt på at barna ville få tilstrekkelig omsorg fra sin mor. De var også gamle nok til å holde kontakt med far via telefon og internett, og de kunne besøke ham i hjemlandet. Det var dessuten ingen formelle hinder for at hele familien kunne bosette seg i Jordan. Vedtaket måtte derfor ikke nødvendigvis føre til en familiesplittelse.

Saksbehandlingstiden på seks år hadde vært lang. Nemnda mente det var uheldig at klageren og familien måtte vente så lenge på å få et endelig vedtak. Samtidig var dette krevende saker for forvaltningen, og nemnda mente at tiden UDI og UNE har brukt på sakene ikke hadde vært uvanlig lang. I tillegg hadde klageren og familien hatt alle sine rettigheter i behold underveis. Dette måtte anses å ha avhjulpet situasjonen.

Nemnda mente samlet sett at klagerens tilknytning til Norge og hensynet til hans familie ikke var tilstrekkelig tungtveiende til at et tilbakekall var uforholdsmessig. Klagerens alvorlige brudd på utlendingsloven veide tyngre, og allmennpreventive hensyn talte også for at klagerens norske statsborgerskap ble tilbakekalt.