Sammendrag: Reisedokumenter
Klageren ble nektet reisebevis, fordi hun ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Nasjonaliteten var sannsynliggjort, men ikke øvrige identitetsopplysninger som navn og fødselsdato. Originale nasjonale identitetsdokumenter var ikke fremlagt.
Bakgrunn
Klageren fikk midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus i UNEs vedtak. I vurderingen av klagerens identitet mente UNE at klagerens opplysninger om nasjonalitet var sannsynliggjort, mens de øvrige opplysningene, som for eksempel navn og fødselsdato, ikke var sannsynliggjort.
UDI opprettet en søknad om reisebevis på bakgrunn av UNEs vedtak. UDI avslo søknaden og nektet klageren reisebevis fordi de mente at det var tvil om klagerens identitet. De viste blant annet til UNEs vedtak og at klageren kunne få tak i sine nasjonale ID-dokumenter.
I klageomgangen opplyste advokaten at klageren nå hadde fått shenasnameh og kart-e melli (nasjonalt ID-kort) fra Iran og at dokumentene ville bli levert inn. Vedlagt klagen var kopier av dokumentene som skulle være klagerens shenasnameh og kart-e melli. Advokaten skrev også at norsk reisebevis var det eneste identitetsdokumentet klageren kunne få. Uten reisebeviset kunne hun ikke reise utenlands og ville heller ikke få tilgang til blant annet banktjenester, førerkort, kjøpe eiendom og arbeide i yrker som krever vandelsattest.
Vurdering og konklusjon
UNE mente at klagerens identitet i form av navn og fødselsdato fortsatt ikke var sannsynliggjort. Selv om advokaten hadde opplyst at klagerens originale shenasnameh og kart-e melli ville bli innlevert, var dette ikke gjort. Så lenge klageren ikke hadde innlevert originaldokumentene som kunne blitt undersøkt, var det ikke grunnlag for å gjøre en ny vurdering av klagerens identitet. Det var derfor fortsatt tvil om klagerens identitet og det var ikke mest sannsynlig at den identiteten klageren hadde oppgitt til norske myndigheter var riktig. UNE viste i den forbindelse til at når en utlending ikke medvirker til å avklare sin identitet så langt det er mulig, svekker det sannsynligheten for at opplysningene om identitet er riktige.
UNE var kjent med at utlendinger uten dokumentasjon på sin identitet ville møte praktiske vanskeligheter i hverdagen i Norge. Dette vil gjelde alle utlendinger som ikke fyller vilkårene for å få utstedt et norsk reisedokument og som ikke har identitetsdokumenter fra hjemlandet. UNE mente blant annet til at det å utstede et reisedokument til en person som man ikke vet hvem er, ville svekke dokumentets pålitelighet og muliggjøre identitetsmisbruk.
UNE mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort at den identiteten hun hadde oppgitt til norske myndigheter var den riktige. Vilkåret for å nekte klageren reisebevis var derfor oppfylt, og det var riktig å nekte klageren reisedokumentet, se utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b.