Sammendrag: Familie
Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok uførepensjon, men inntekten tilsvarte ikke «full minste årlige ytelse» etter folketrygdloven.
Bakgrunn
Klageren søkte familieinnvandring med ektefelle (referansepersonen). Ektefellen ble norsk borger i begynnelsen av 2000-tallet. Referansepersonen er hundre prosent arbeidsufør og mottar uførepensjon fra folketrygden.
Vurdering og konklusjon
UNE mente at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Referansepersonen er ikke i arbeid og mottar uførepensjon fra folketrygden. Når referansepersonen mottar uførepensjon, må inntekten tilsvare minst «full minste årlig ytelse» etter folketrygdloven kapittel 12. Referansepersonen mottar redusert uførepensjon fordi han ikke har vært medlem av folketrygden lenge nok til å motta full minste årlige ytelse. UNE merket seg at referansepersonen mottok barnetillegg til uførepensjonen, men la ikke barnetillegget med ved beregningen. UNE viste til at barnetillegg og andre tillegg som er forbeholdt barn eller gitt til dekning av andre særskilte behov ikke kan regnes med som inntektskilde. UNE vurderte også opplysningen om at referansepersonen mottok noe uførepensjon fra et forsikringsselskap, men kom til at denne tilleggsytelsen ikke var tilstrekkelig til å oppfylle kravet til fremtidig inntekt. UNE vurderte ikke om de andre kravene til forsørgelse (underholdskrav) var oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.
Det var ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn. UNE vurderte opplysningene om referansepersonens helsesituasjon. Hvis referansepersonen ikke kan arbeide på grunn av helseproblemer, kan uførepensjon av en viss størrelse oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Regelverket har tatt høyde for de tilfeller der referansepersonen ikke kan jobbe på grunn av helseproblemer, og lovgiver har tatt et bevisst valg med hensyn til hvilke stønader og inntekter som kan medregnes som inntekt. Referansepersonens helseproblemer kunne derfor ikke i seg selv tilsi at det gjøres unntak fra underholdskravet. UNE viste også til at formålet med underholdskravet blant annet er å sikre at den som får oppholdstillatelse, blir forsørget og ikke trenger støtte fra det offentlige. Kravet skal ifølge forarbeidene også bidra til en regulert innvandring. Det kan derfor i utgangspunktet ikke gjøres unntak fra underholdskravet når referansepersonen ikke har opptjent tilstrekkelige trygderettigheter.
UNE mente også at innvandringsregulerende hensyn tilsier at det skal svært mye til for å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av helsemessige årsaker. Klageren og referansepersonens situasjon skilte seg ikke vesentlig fra mange andre saker der referansepersonen har helseproblemer. UNE mente også at referansepersonens helsesituasjon og behov for støtte og hjelp vil bli tilstrekkelig ivaretatt av det norske helsevesenet. UNE viste også til at det ikke var sannsynliggjort forhold som gjør at partene ikke kan leve sammen i klagerens hjemland, som også er referansepersonens opprinnelsesland. Partene kan også visumfritt besøke hverandre.
Det var heller ikke åpenbart at kravet til selvforsørgelse var oppfylt. UNE vurderte opplysningen om at referansepersonen eier en bolig. UNE mente at formue knyttet til fast eiendom i utgangspunktet ikke innebærer at referansepersonen er selvforsørget og åpenbart kan forsørge familien. En eventuell formue må i utgangspunktet være tilgjengelige midler som lett kan benyttes til forsørgelse for at det skal anses åpenbart at referansepersonen kan forsørge familien.
Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn i saken eller en særlig tilknytning til Norge slik begrepene er ment å forstås i utlendingsloven § 38.