Sammendrag: Familie

 

Klageren søkte om familieinnvandring fra utlandet. Formålet var å bo i Norge sammen med sin mor (referansepersonen) og hennes norske ektefelle. Moren har allerede oppholdstillatelse i Norge. I forbindelse med søknaden utførte politiet en rutinemessig vandelskontroll av referansepersonens ektefelle.

 

Klageren tilhørte i utgangspunktet den gruppen som har rett til oppholdstillatelse i familieinnvandring med en forelder i Norge. UNE var enig i UDIs vurdering av at hensynet til barnets beste talte mot å gi tillatelsen. Oppholdstillatelse kunne nektes fordi det var grunn til å frykte at klagerens (særkullsbarnet) vil bli utsatt for seksuelle overgrep dersom hun ble gitt oppholdstillatelse i Norge. Se lovens § 40 sjette ledd annet punktum og uttalelser i forarbeidene i Prop. 162 L (2012-2013) der Justis- og beredskapsdepartementet skriver i kapittel 6.4 at det må foreligge konkrete, objektive holdepunkter for at det er grunn til å frykte seksuelle overgrep i den aktuelle saken. Både dommer som ligger lengre tilbake i tid og dommer for overgrep mot voksne kan være relevante momenter i denne vurderingen.

 

UNE mente som UDI at det var grunn til å frykte at klageren vil bli utsatt for seksuelle overgrep fordi mors ektefelle for over 10 år siden ble domfelt for straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd og den straffbare handlingen var begått mot et barn under 18 år. UNE la også vekt på at tidligere domfellelse viste at stefarens straffbare handlinger fremsto som et handlingsmønster med varighet over lang tid. Det var derfor riktig å nekte oppholdstillatelse i denne saken.

 

Det var heller ikke grunn til å gi oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 49. UNE mente at hensynet til barnets beste talte mot å gi tillatelse.