Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren fikk opphold på humanitært grunnlag fordi hun var psykisk syk, helsetilbudet i hjemlandet var begrenset, og hun manglet nettverk som kunne ta vare på henne ved retur. Tillatelsen ble begrenset fordi klageren ikke hadde dokumentert sin identitet.
Bakgrunn
Klageren hadde tidligere fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge. I omgjøringsanmodningen fra klagerens advokat ble det opplyst at hun hadde store helseproblemer. I attest fra klagerens fastlege stod det blant annet at hun hadde en betydelig psykiatrisk sykehistorie og tidligere hadde blitt vurdert som psykotisk. UNE ba om ytterligere helseopplysninger, og en redegjørelse for klagerens familie og hvorvidt hun hadde kontakt med dem. Klageren fortalte via sin advokat at hun ikke hadde kontakt med sin familie og ikke visste hvor de var.
UNEs vurdering
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte. Nemnda tok bare stilling til spørsmålet om opphold på humanitært grunnlag. Behovet for beskyttelse hadde UNE tatt stilling til og avslått i tidligere vedtak, og det var ikke fremlagt nye opplysninger som tilsa en annen vurdering.
Nemnda påpekte i vedtaket at klageren ikke hadde lagt frem dokumentasjon på sin identitet. Nemnda mente hun ikke hadde gitt en god forklaring på dette. De viste til at hun hadde hatt mulighet til å fremskaffe dokumentasjon i løpet av tiden hun hadde vært i Norge. Det var også usannsynlig at klageren ikke hadde en eneste bekjent eller et familiemedlem i Etiopia som hun kunne kontakte for å få hjelp til å fremskaffe dokumentasjon på sin identitet. Nemnda tok imidlertid utgangspunkt i at klageren var fra Etiopia.
Nemnda mente at det var sterke menneskelige hensyn i saken, og la avgjørende vekt på opplysningene om klagerens psykiske helsetilstand. Nemnda mente at klageren hadde behov for kontinuerlig oppfølging for å håndtere daglige gjøremål. De la til grunn at hun ikke hadde familie eller kjente i hjemlandet som kunne ha omsorg for henne ved retur. Behandlingstilbudet for psykiske lidelser var også begrenset i hjemlandet, og nemnda mente det ikke var sannsynlig at hun ville få tilstrekkelig hjelp innen det etiopiske helsevesenet ved retur.
Hovedregelen ved innvilgelse av en tillatelse på humanitært grunnlag, er at klageren må legge frem dokumentasjon på sin identitet, se utlendingsforskriften § 8-12. Dette vilkåret var ikke oppfylt. Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra kravet om dokumentasjon. Nemnda innvilget derfor en begrenset oppholdstillatelse, som ikke ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familieinnvandring. Tillatelsen ble gitt for ett år, med mulighet for fornyelse. Nemnda skrev at begrensningene kunne oppheves dersom klageren fremla et gyldig pass fra hjemlandet.