Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Bakgrunn

Klageren fikk i 2012 oppholdstillatelse som flyktning på bakgrunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu, jf utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Tillatelsen ble gitt for tre år, og ble senere fornyet.

Da klageren søkte om permanent oppholdstillatelse, ble han forhåndsvarslet om at UDI vurderte å tilbakekalle hans flyktningstatus og midlertidige oppholdstillatelse. UDI viste til at det har skjedd så store endringer i den sikkerhetsmessige, politiske eller menneskerettslige situasjonen i Mogadishu at det på generelt grunnlag var trygt for mange å vende tilbake dit.

UDI fattet vedtak om å tilbakekalle klagerens oppholdstillatelse og flyktningstatus. UDI mente at klageren ikke hadde et beskyttelsesbehov nå, fordi det etter at al-Shabaab trakk seg ut av Mogadishu i 2012 hadde skjedd en gradvis forbedring av den sikkerhetsmessige situasjonen i byen. UDI mente at endringen var vesentlig og av en viss varighet.

UDI avslo deretter klagerens søknad om permanent oppholdstillatelse. Avslaget var begrunnet med at han ikke lenger tilfredsstilte kravet om at vilkårene for en midlertidig oppholdstillatelse fortsatt må være oppfylt.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at det følger av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e at en utlendings oppholdstillatelse og status som flyktning skal opphøre hvis det er trygt for vedkommende å returnere hjem. En forutsetning for opphør er at de forholdene som førte til at vedkommende ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede. Endringen må være av en viss styrke og varighet, og ha stabilisert seg i rimelig grad.

UNE viste til at to saker om opphør av flyktningstatus ble behandlet i stornemnd sommeren 2017. Begge sakene gjaldt endringer i sikkerhetssituasjonen i Mogadishu. Stornemnda kom til at det var grunnlag for opphør allerede på UDIs vedtakstidspunkt, 27.03.2017. UNE viste videre til at UNE i etterkant av stornemndas avgjørelser etablerte en praksis om at personer som søkte om og fylte vilkårene for permanent oppholdstillatelse før 27.03.2017, under visse forutsetninger vil kunne ha rett til permanent oppholdstillatelse, og ikke skal få opphør av sin flyktningstatus.

Praksisen om at 27.03.2017 skal legges til grunn som skjæringstidspunkt for når endringene i Mogadishu anses å være «vesentlige og av en viss varighet» ble senere stadfestet av Justis- og beredskapsdepartementet i instruks GI-03/2019 og GI-06/2020.

UNE viste til at klageren i denne saken hadde søkt om permanent oppholdstillatelse før skjæringstidspunktet. På søknadstidspunktet hadde han også oppfylt kravet om å ha hatt midlertidig oppholdstillatelse i tre år. UNE konkluderte derfor med at klageren fylte vilkårene for permanent oppholdstillatelse, og omgjorde UDIs vedtak om opphør av flyktningstatus.

UNE bemerket i vedtaket at departementet i senere instruks til UDI lagt opp til endring av UNEs praksis (GI-05/2020). Etter denne instruksen er det ikke lenger søknadstidspunktet, men situasjonen på vedtakstidspunktet som skal være avgjørende. Siden det hadde gått nesten tre år fra klageren søkte om permanent oppholdstillatelse til UDI avgjorde saken, mente UNE at saken ikke var forberedt og avgjort «uten ugrunnet opphold». Den lange saksbehandlingstiden tilsa derfor at den senere instruksen ikke kunne få anvendelse i denne saken.