Sist oppdatert:
06.06.2020
06.06.2020
Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
UNE omgjorde UDIs avslag og ga klageren beskyttelse i Norge. Sentralt i saken var klagerens ekteskap til en konvertitt bosatt i Norge, og hennes families reaksjon på konverteringen.
Bakgrunn
Da klageren søkte om beskyttelse, forklarte hun at hun var gift med en slektning bosatt i Norge. De møttes i Iran, og hun visste om at han var kristen før de giftet seg, men syntes ikke det var problematisk. Familien hadde godtatt ektefellens frieri til henne, uten å vite at han hadde konvertert. En tid etter bryllupet fikk klagerens far vite om konverteringen via en slektning. Han ble veldig sint, og mente ekteskapet måtte annulleres slik at klageren kunne gifte seg med en annen. Klageren fikk da hjelp av ektefellens søster til å forlate Afghanistan. På veien til Norge var klageren i en periode i Hellas, hvor hun besøkte noen kirker. Hun vurderte selv å konvertere. UDI mente klagerens forklaring ikke var troverdig, og avslo søknaden.
I klageomgangen anførte advokaten at UDIs saksbehandler var inhabil, fordi hun bar hijab under intervjuet og stilte kritiske spørsmål angående klagerens tro. Klageren fastholdt sin forklaring. Det ble også opplyst at klageren nå var døpt.
UNEs vurdering
Saken ble behandlet i nemnd, og både klageren og ektefellen forklarte seg for nemnda. Klageren forklarte blant annet at faren var veldig religiøs, men at hun selv ikke var praktiserende muslim. Da hun giftet seg, tenkte hun at troen kunne være en hemmelighet mellom henne og ektefellen. Klageren mente at tro er et personlig spørsmål. I dag er hun døpt og går jevnlig i kirken med ektefellen. Ektefellen forklarte blant annet at han hadde spurt klageren om religion var viktig for henne, noe hun benektet. Det viktigste for ham var at de passet sammen. Derfor ville han gifte seg med henne. Han forklarte seg også om sin kristne aktivitet i Norge.
Nemnda mente at det ikke forelå brudd på habilitetskravet. Nemnda uttalte blant annet at det at en saksbehandler er muslim og bærer hijab i seg selv ikke tilsier inhabilitet. Nemnda hadde gjennomgått asylintervjuet og UDIs vedtak, men mente at spørsmålene som var stilt og vurderingene som var gjort var relevante og forsvarlige i
saken.
Flertallet i nemnda (de to nemndmedlemmene) mente at klageren generelt var troverdig, og trodde på hennes asylforklaring. De mente at klageren var en reell konvertitt.
Mindretallet (nemndlederen) fant ikke forklaringen troverdig, og viste til en rekke momenter i klagerens historie. Mindretallet mente blant annet at det var usannsynlig at klagerens familie ikke kjente til ektefellens konvertering før paret giftet seg. Mindretallet stilte også spørsmål ved klagerens villighet til å inngå et ekteskap som innebar så stor risiko for både henne og familien. I tillegg forelå det motstridende opplysninger blant annet om vigselsseremonien, ektefellens tidligere sivilstatus og klagerens reise til Europa. Mindretallet mente at klagerens generelle troverdighet var svekket, og fant heller ikke konverteringen troverdig. Mindretallet mente asylsøknaden var en omgåelse av familiegjenforeningsreglene og et misbruk av asylinstituttet.