Sammendrag: Statsborgerskap

 

Klageren kom for flere år siden til Norge etter familiegjenforening med en av sine søsken. Klageren søkte om norsk statsborgerskap. Han ble intervjuet om sin identitet av politiet i forbindelse med søknaden.

 

Klageren oppfylte ikke hovedregelen om klarlagt identitet, se statsborgerskapsloven § 7 og statsborgerskapsforskriften § 1-1. Klageren hadde ikke fremlagt pass eller andre ID-dokumenter. Selv om klageren hadde fremlagt slike dokumenter, ville vilkåret ikke ha vært oppfylt, fordi somaliske dokumenter ikke har høy nok notoritet (pålitelighet), heller ikke somaliske pass.

 

Fordi klageren kommer fra et land hvor det er umulig å fremskaffe pass eller annen identitetsdokumentasjon med høy nok notoritet, vurderte UNE om klageren hadde sannsynliggjort identiteten, se forskriftens § 1-2. UNE mente at dette ikke var tilfelle fordi det var tvil om klagerens geografiske tilhørighet og klantilhørighet. Klageren hadde gitt vage, svært mangelfulle og generelle opplysninger om sitt oppgitte hjemsted, særlig sett opp mot hvor lenge klageren skulle ha bodd der. Tvil om referansepersonens (personen klageren fikk familigjenforening med) geografiske tilhørighet medførte også at det var tvil om klagerens geografiske tilhørighet. Klageren hadde heller ikke vist kunnskaper som sannsynliggjorde tilhørighet til den oppgitte klanen. Sett opp mot betydningen av klan i det somaliske samfunnet mente UNE at det kunne forventes mer kunnskap om klanen.

 

Etter en samlet vurdering kom UNE til at klageren ikke hadde sannsynliggjort å ha gitt korrekte opplysninger om klantilhørighet og geografisk tilhørighet. Klagerens troverdighet var derfor svekket når det gjaldt identitet. Det var ikke andre opplysninger i saken som kunne bidra til å sannsynliggjøre klan og hjemsted. Klageren hadde selv skapt tvilen om sin identitet. Vilkåret om klarlagt identitet var ikke oppfylt.

 

Klageren var ikke omfattet av noen av unntakene i forskriftens § 1-3 for særlige grupper av søkere. Det forelå heller ikke særlig sterke grunner for å gjøre unntak etter statsborgerloven § 19.