Sammendrag: EØS

Bakgrunn

Klageren ble registrert som EØS-borger i Norge i 2009.

Klageren ble i 2017 dømt til ni måneders fengsel for grov kroppsskade.

UDI vurderte å utvise klageren i 2018, men besluttet ikke å utvise ham fordi de mente at han ikke oppfylte vilkåret om å utgjøre en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

I 2018 ble klageren dømt kroppskrenkelse og ilagt ubetinget fengsel i 60 dager. Senere samme år ble han også bøtlagt for ordensforstyrrelse.

UDI utviste klageren med fem års innreiseforbud i 2019.

I klagen ble det blant annet anført at vilkårene for å utvise ikke var oppfylt. Det var ikke snakk om alvorlig kriminalitet og lovbruddene hadde skjedd i ruspåvirket tilstand. Kriminaliteten var situasjonsbetinget og truet ikke grunnleggende samfunnshensyn. Klageren brukte heller ikke rusmidler lenger. Risikoen for nye lovbrudd var derfor redusert.

Begrunnelse

UNE tok ikke klagen til følge.

UNE mente at grunnvilkårene for å utvisning i klageren sak var oppfylt, jf. utlendingsloven § 122 første ledd og utlendingsforskriften § 19-29. 

For det første tilsa hensynet til offentlig orden utvisning, selv om begrepet «offentlig orden» skal tolkes restriktivt fordi utvisning bryter med den grunnleggende retten til fri bevegelighet. UNE mente at voldsforbrytelsene klageren var dømt for utgjorde en tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Videre mentet UNE at det måtte antas å foreligge personlige forhold hos klageren som innebar «en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel» mot grunnleggende samfunnshensyn. En straffedom er ikke nok til å utvise en EU-borger, men UNE mente at det var fare for at klageren i fremtidien ville begå lignende kriminalitet. UNE viste til UDIs tidligere varsel om utvisning og klagerens historikk med politiet. I tillegg til to dommer for uprovosert vold hadde klageren blitt påtruffet av politiet en rekke ganger, og blitt ilagt besøksforbud. UNE klagerens historikk tydet på at han ikke tok lærdom av sanksjoner eller advarsler. Anførselen om at klageren ikke lenger misbrukte alkohol var ikke dokumentert, og dermed tillagt begrenset vekt.

UNE mente at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren, se utlendingsloven § 112 fjerde ledd. Klageren hadde oppholdt seg i Norge i omtrent ti år, men fremsto som lite integrert. Han hadde nesten ikke deltatt i arbeidslivet. De siste årene hadde han ikke vært registrert med fast bolig. Klageren hadde heller ikke familie i Norge.

UNE satt innreiseforbudet til fem år og mente at det var begrenset til det som var nødvendig av hensynet til offentlig orden, jf. utlendingsforskriften § 19-30. UNE mente videre at hensynet til offentlig orden tilsa at adgangen til å utvise burde benyttes.