Sist oppdatert:
22.05.2020
22.05.2020
Sammendrag: Familie
Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring med mor i Norge fordi de ikke skulle bo sammen. Han var sterkt utviklingshemmet og måtte fortsette å bo på institusjon.
Bakgrunn
Klageren var under 18 år da han søkte om familieinnvandring med moren (referansepersonen) i Norge. Moren hadde foreldreansvaret alene for sønnen. Han var sterkt utviklingshemmet og bodde på institusjon i hjemlandet.
Vurdering og konklusjon
Da UNE fattet vedtak i saken var klageren fylt 18 år. UNE mente at vilkårene for oppholdstillatelse ikke var oppfylt på 18-årsdagen og da vedtaket ble fattet. Se utlendingsloven § 50 og utlendingsforskriften § 9-8. Det var ikke sannsynlig at klageren ville ha bodd med mor i Norge dersom tillatelse ble gitt fordi hans helsesituasjon krever at han bor på institusjon. Moren hadde fortalt om sønnens helsesituasjon i intervju hos politiet i forbindelse med saken. Vilkåret om at klageren skal bo sammen med referansepersonen i Norge var derfor ikke oppfylt og klageren kunne ikke få familieinnvandring med mor.
Fordi klageren var fylt 18 år og voksen så var det ikke relevant å vurdere hensynet til barnets beste. UNE mente at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås. UNE vurderte opplysningene om at klageren var sterkt utviklingshemmet. Grunnen til at han ikke kan bo hos mor er ikke hennes omsorgsevne, men fordi hans helsesituasjon gjør at han må bo på institusjon.
Helsemessige forhold vil som hovedregel ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, verken for personer som befinner seg i Norge eller i utlandet. Grunnen til dette er at svært mange personer som søker om familieinnvandring har helsemessige problemer av ulikt omfang og alvor, også barn over 18 år til folk som bor i Norge. Mange kommer også fra land der det offentlige behandlings- og omsorgstilbudet generelt er dårligere enn i Norge. Å innvilge en tillatelse i denne saken ville medføre at også andre personer med andre alvorlige helsemessige problemer som har familie i Norge burde innvilges tillatelse. Dette vil igjen kunne få samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel for behandlingskapasitet i det norske helsevesenet og utgifter knyttet til oppfølging og tilrettelegging. Innvandringsregulerende hensyn var derfor uansett til hinder for å gi tillatelse.
Saken skilte seg ikke fra mange andre saker der det er opplysninger om helseproblemer og å nekte tillatelse i denne saken var derfor ikke urimelig. UNE mente også at det var en fordel for klageren å få behandling i hjemlandet på sitt morsmål og i et miljø han kjenner.
Helsemessige forhold vil som hovedregel ikke gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, verken for personer som befinner seg i Norge eller i utlandet. Grunnen til dette er at svært mange personer som søker om familieinnvandring har helsemessige problemer av ulikt omfang og alvor, også barn over 18 år til folk som bor i Norge. Mange kommer også fra land der det offentlige behandlings- og omsorgstilbudet generelt er dårligere enn i Norge. Å innvilge en tillatelse i denne saken ville medføre at også andre personer med andre alvorlige helsemessige problemer som har familie i Norge burde innvilges tillatelse. Dette vil igjen kunne få samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel for behandlingskapasitet i det norske helsevesenet og utgifter knyttet til oppfølging og tilrettelegging. Innvandringsregulerende hensyn var derfor uansett til hinder for å gi tillatelse.
Saken skilte seg ikke fra mange andre saker der det er opplysninger om helseproblemer og å nekte tillatelse i denne saken var derfor ikke urimelig. UNE mente også at det var en fordel for klageren å få behandling i hjemlandet på sitt morsmål og i et miljø han kjenner.