Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren kom til Norge på familieinnvandring i 2012 da han var 14 år gammel. Han ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse med avledet flyktningstatus fra sin far. Han ble senere dømt til fengsel i ett år og tre måneder, og i to senere dommer til to år og tre måneder og ett år og tre måneder for volds- og vinningskriminalitet. Etter forhåndsvarsel, fattet UDI vedtak om å tilbakekalle hans flyktningstatus, og utviste ham med varig innreiseforbud.

Vurdering og konklusjon

Grunnvilkårene for utvisning

Klageren var dømt for gjentatte straffbare forhold, begått både i perioden han hadde midlertidig oppholdstillatelse og i perioden etter at denne var utløpt. De grunnleggende vilkårene for å utvise etter både utlendingsloven § 67 bokstav b og etter lovens § 66 bokstav c var derfor oppfylt. Forholdene kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år, og UDI hadde fattet vedtaket om utvisning innen ett år etter at soningen var avsluttet.  

Forholdsmessighetsvurderingen

UNE veide de straffbare handlingene (forholdets alvor) opp mot klagerens tilknytning til Norge, og kom til at det ikke var uforholdsmessig å utvise klageren med varig innreiseforbud

Forholdets alvor

Klageren var dømt for gjentatte tilfeller av vold og vinningskriminalitet. De mest alvorlige forholdene var kroppsskade og ran, som begge har en strafferamme på inntil 6 års fengsel. UNE var enig med UDI i at vold er en type straffbare handlinger som er et alvorlig samfunnsproblem. Det fikk ikke avgjørende betydning at klageren var under 18 år da han begikk noen av de straffbare handlingene, fordi de groveste handlingene fra de senere dommene ble begått etter at han fylte 18 år.

I den siste dommen var alle forholdene begått i prøvetiden, og kort tid etter løslatelse. Dette viste at klageren mangler respekt for norske lover og regler, og at de straffereaksjonene han var idømt tidligere ikke hadde hatt ønsket preventiv effekt. Dette skjerper forholdets alvor. Lovens forarbeider understreker også at gjentatt kriminalitet i utgangspunktet må vurderes som spesielt alvorlig. 

UNE mente at klagerens rusproblemer ikke kan betraktes som en formildende omstendighet som gjør hans straffbare handlinger mindre alvorlige. Hans rusbruk var heller ikke vektlagt i dommene som var grunnlaget for utvisningen. UNE mente at signaleffekten overfor andre utlendinger (allmennpreventive hensyn) og hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen sterkt talte for utvisning.

Hensynet til klageren selv – tilknytning

Klageren var 14 år da han kom til Norge, og UNE viste til at den klare hovedregelen er at det er uforholdsmessig å utvise en utlending som har vokst opp i Norge og hatt mange års uavbrutt opphold her. Dette følger av utlendingslovens forarbeider og rettspraksis, blant annet Ot. prp. nr. 75 (2006-2007). Samtidig presiserer forarbeidene at det ikke bør gjelde noe absolutt vern som gjør det umulig å utvise i helt spesielle situasjoner. UNE viste også til uttalelser fra Høyesterett i RT 2009 s. 1432, avsnitt 39-40, som også gjaldt en sak der klageren var 14 år ved ankomst.

Klageren hadde en samlet oppholdstid i Norge med tillatelse på ca. fem og et halvt år. Han har dermed en tilknytning til Norge. UNE mente likevel at hans botid i Norge ikke var av en slik varighet at botiden er et vektig moment i forholdsmessighetsvurderingen.

Videre mente UNE at klageren ikke kan anses som godt integrert. Flere av årene han har vært i Norge har vært under soning. Det er ikke opplysninger som dokumenterer at han har skolegang utover videregående skole, og han har ikke vært registrert med noe arbeidsforhold.

UNE mente at klagerens tilknytning til familien i Norge ikke tilsier at vedtak om utvisning er uforholdsmessig. Klageren har ikke kjæreste/ektefelle eller egne barn i Norge. Selv om han har far, stemor og fire overårige søsken som bor i Norge og er norske statsborgere, regnes relasjonen mellom foreldre og voksne barn ikke som nær familie i utvisningssammenheng. Det var heller ikke gitt informasjon i saken som tilsa at klageren har et avhengighetsforhold til sin far og stemor eller sine søsken.

Selv om det var mange år siden klageren oppholdt seg i Somalia, la UNE til grunn at han kjenner hjemlandets språk, kultur og samfunnsforhold. Han har bodd lenger i hjemlandet enn i Norge, og har hatt store deler av sin barndom der.

UNE mente at klagerens psykiske helseproblemer, med blant annet PTSD og rusavhengighet, ikke var av en slik alvorlighetsgrad at utvisning vil være uforholdsmessig.

Samlet sett mente UNE at utvisning med varig innreiseforbud ikke vil være uforholdsmessig, sett hen til forholdets alvor. I likhet med UDI mente UNE at adgangen til å utvise skal benyttes, og at å utvise klageren gir en viktig signaleffekt og kan bidra til at andre ikke forsøker å bryte regelverket på denne måten.

UNE mente at klageren ikke var vernet mot retur.

Klageren ble også innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS).