Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren fryktet retur til hjemlandet fordi han var homofil/bifil. UNE la ikke klagerens forklaring til grunn og mente han uansett ikke ville risikere forfølgelse ved retur.
Sakens bakgrunn
Klageren søkte asyl fordi han var homofil/bifil. UDI la ikke hans forklaring om seksuell legning til grunn og avslo søknaden.
UNEs vurdering
UNE var enig med UDI i at klagerens forklaring ikke var troverdig. UNE tok hensyn til at seksuell legning kan være vanskelig å forklare seg om, særlig hvis man er vokst opp i et muslimsk samfunn hvor dette er tabu. Likevel mente UNE at klageren viste liten refleksjon rundt temaet, noe som svekket troverdigheten hans.
Klageren hadde levd flere år i Iran etter at han ble klar over legningen sin. I asylintervjuet fikk han mange spørsmål om erkjennelsen av at han var homofil/bifil og om hvordan det var å leve slik i hjemlandet. Han hadde få tanker om disse spørsmålene. Han forklarte at han hadde hatt forhold til menn i hjemlandet og i Norge, men ga få detaljer om disse personene.
UNE mente derfor at det ikke var troverdig at klageren var homofil/bifil. UNE mente at klageren uansett ikke ville risikere forfølgelse ved retur. Homoseksuelle handlinger er straffbart i Iran og kan straffes med døden. Det er likevel ingen kjente eksempler på at noen har fått dødsstraff for slike handlinger alene.
UNE viste til at i Iran er det et skarpt skille mellom det offentlige og private rom. Det er derfor mulig for homofile/bifile å omgås og bo sammen, så lenge de holder seg innenfor allment aksepterte normer. Selv om bifile og homofile kan bli utsatt for trakassering, har de ikke grunn til å frykte forfølgelse på generelt grunnlag.
Ifølge praksis fra Høyesterett kan man ikke nekte noen asyl fordi de kan undertrykke sin seksuelle legning. Man kan heller ikke forvente at noen skjuler sin legning for å unngå forfølgelse. Basert på opplysningene om hvordan klageren hadde levd i Norge, mente UNE at han mest sannsynlig ville leve ut sin seksualitet i private sammenhenger også i Iran. Det var derimot ikke sannsynlig at klageren ved retur til Iran ville eksponere sin legning på en slik måte at han ville risikere forfølgelse. Videre mente UNE at det mest sannsynlig ikke var frykt for forfølgelse som ville hindre ham i å leve åpent i hjemlandet. Søknaden om asyl ble derfor avslått.