Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

UDI avslo søknad om beskyttelse fra klageren fordi hans forklaring om at han var uregistrert bidun fra Kuwait ikke var i samsvar med tilgjengelig landinformasjon. UDI mente at klageren enten var registrert som bidun i Kuwait, eller at han ikke kom fra Kuwait i det hele tatt. Informasjonen klageren ga om registreringsrutiner og sikkerhetskort var utdatert, og ga grunn til å tvile på om klageren hadde vært i Kuwait helt frem til andre del av 2010-tallet slik han opplyste.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at det ikke var noen konkrete holdepunkter i saken som var egnet til å underbygge klagerens forklaring om at han er uregistrert bidun fra Kuwait.

Klageren hadde lagt frem kopier av kuwaitisk fødselsattest og kuwaitisk vitnemål, og kopi av diverse dokumenter tilhørende hans far. Dokumentene var fremlagt i kopi, og hadde derfor liten selvstendig bevisverdi i vurderingen av klagerens identitet. Dokumentene klageren hadde lagt frem var dessuten utstedt før 1991. UNE mente at dokumentene måtte tillegges svært liten vekt ved vurderingen av klagerens tilknytning til Kuwait etter utstedelsesdatoen. Ifølge tilgjengelig landinformasjon ble rundt 100 000 bidunere utvist av ulike grunner eller nektet å komme tilbake til Kuwait etter Gulfkrigen i 1991. Denne gruppen besto blant annet av personer fra naboland som Irak, Saudi Arabia og Syria, og som hadde jobbet for kuwaitisk politi- og militærvesen med bidun-status, og som forlot Kuwait under Gulfkrigen. UNE mente derfor at dokumenter utstedt før 1991 i liten grad kan si noe om klagerens tilknytning til Kuwait i dag.

Klagerens forklaring om at han ikke kunne få andre ID-dokumenter enn fødselsattesten fordi familien ikke var registrert under folketellingen i 1965, stod også i motstrid med landinformasjonen om bidunenes situasjon i Kuwait og deres registrerings- og dokumentsituasjon. Ut fra landinformasjonen hadde alle biduner mulighet til å registrere seg hos Bidun-komiteen i perioden 1996-2000. Det forelå ikke momenter i saken som forklarte hvorfor klageren var forhindret fra å registrere seg, dersom han reelt bodde i Kuwait også etter Gulfkrigen. Siden klageren hadde oppgitt at han bodde i et område som har en stor bofast bidun-befolkning, er det naturlig å anta at muligheten for registrering var godt kjent både under registreringsperioden og etter at fristen løp ut i 2000. UNE mente at motstriden mellom klageren forklaring og landinformasjonen bidro til å svekke troverdigheten av klagerens forklaring om sin identitet.

UNE mente også at klageren ikke hadde gitt noen plausibel forklaring på hvorfor han hadde oppgitt en annen identitet i et annet europeisk land og da han søkte om beskyttelse i Norge, og det først var under registreringen hos PU at han oppga at han var bidun fra Kuwait.

UNE mente samlet sett at klageren ikke fremsto som troverdig i sitt møte med norske myndigheter. UNE la vekt på at han hadde benyttet flere ulike identiteter, og at hans forklaring om egen identitet ikke var troverdig. Beviskravet i saken var derfor alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Opplysningen om at klageren er bidun fra Kuwait er en forutsetning for de hendelsene han har forklart seg om. UNE mente at det var flere forhold som svekket sannsynligheten for at klageren har levd som bidun i Kuwait hele livet frem til utreisen. Hans forklaring om at han ble fengselet og torturert, og fortsatt var ettersøkt av kuwaitiske myndigheter fordi han hadde deltatt i demonstrasjoner for bidunernes rettigheter ble ikke lagt til grunn. UNE mente derfor at han ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Klagerens reelle hjemland og eventuelle statsborgerskap var ukjent for UNE. UNE mente derfor at det ikke var en reell fare for at han vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff hvis han returnerer til sitt hjemland.

Klagerens helseproblemer var heller ikke av et slikt alvor eller omfang at de utgjorde sterke menneskelige hensyn og kunne gi grunnlag for opphold på humanitært grunnlag.