Sammendrag: Familie

Bakgrunn

En eritreisk kvinne med et medfølgende barn søkte om oppholdstillatelse med ektefelle/far (referanseperson) i Norge. Referansepersonen ble innvilget beskyttelse i Norge i 2017. Klageren søkte om oppholdstillatelse ved den norske ambassaden i Kampala cirka ett og et halvt år etter at referansepersonen fikk innvilget beskyttelse. Klageren og referansepersonen fikk barn våren 2019 og søknaden for barnet ble fremsatt ved ambassaden i Nairobi i august 2019.

Vurdering og konklusjon

UNE avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. UNE så hen til at referansepersonen mottok introduksjonsstønad og at han i perioder har mottatt støtte fra Lånekassen. Det var imidlertid ikke lagt frem dokumentasjon på at referansepersonen ville motta introduksjonsstønad fremover i tid. Referansepersonen var heller ikke registrert med aktive arbeidsforhold eller arbeidsinntekt. UNE mente etter dette at det ikke var sannsynliggjort at referansepersonen vil ha tilstrekkelig inntekt fremover i tid. UNE vurderte ikke om de andre underholdsvilkårene var oppfylt fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

Klageren var ikke unntatt fra kravet til fremtidig inntekt etter utlendingsforskriften § 10-8 fjerde ledd bokstav a. Bestemmelsen gir unntak fra kravet til fremtidig inntekt for ektefeller, samboere og barn dersom søknaden er fremmet innen ett år etter referansepersonen ble innvilget beskyttelse. Klagernes søknader var fremmet etter ettårsfristen.  

UNE mente det kunne stilles spørsmål ved om klageren og referansepersonen hadde inngått ekteskap før referansepersonen kom til Norge. UNE viste til at referansepersonen i sin søknad om beskyttelse hadde opplyst at han var ugift og at klageren var hans kjæreste. UNE tok ikke endelig stilling til dette spørsmålet fordi søknaden uansett ikke var fremmet innen ettårsfristen. UNE mente det ikke var sannsynliggjort at det forelå forhold utenfor klagerens kontroll som førte til at klageren fremmet søknad om tillatelse etter ettårsfristen var utløpt. UNE viste blant annet til at det ikke var gitt noen forklaring på hvorfor klageren valgte å reise til Uganda via Etiopia og Kenya for å fremsette søknaden der, istedenfor i Khartoum i Sudan som var riktig sted å fremsette søknaden. Det er heller ikke dokumentert at klageren ble nektet å fremme søknaden ved fremmøte hos VFS i Kampala, fordi hun ikke hadde vært bosatt i Uganda i seks måneder på fremmøtetidspunktet. Klageren hadde også anført at hun hadde blitt fengslet tre ganger i løpet av flukten mellom Etiopia og Uganda. UNE viste til at slike opplysninger er vanskelige å kontrollere og at det derfor er vesentlig at disse fremstår som troverdige. UNE viste til at det ikke var gitt opplysninger som underbygget anførslene samt at opplysningene kom sent i saksforløpet. UNE viste også til at klageren kunne ha fremmet søknad både fra Khartoum og fra Addis Abeba.

UNE mente at det heller ikke foreligger «særlig sterke menneskelige hensyn» slik dette begrepet skal forstås, som tilsier at det gjøres unntak fra underholdskravet.

UNE mente at det i utgangspunktet ville være til barnets beste å bo sammen med begge foreldrene, men viste til at det ikke er et generelt unntak fra underholdskravet for saker der klageren og referansepersonen har felles barn. Det var ikke opplysninger om at barnet har et særlig behov for å ha begge foreldrene tilstede, ut over det som gjelder for barn generelt. Videre mente UNE at det ikke var opplysninger i saken som tilsier at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden; blant annet var det ikke opplyst om forhold som gjør at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet.