Sammendrag: Familie

 

En pakistansk mann (klageren) søkte familieinnvandring med sin norske ektefelle (referansepersonen). Ektefellen er opprinnelig fra Pakistan, men er oppvokst i Norge.

 

Klageren har tidligere søkt om familieinnvandring med ektefellen, men søknaden ble avslått fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt.

 

 

UNE avslo søknaden fordi det var mest sannsynlig at ekteskapet var inngått mot referansepersonens vilje.

 

Partene opplyste at det var et kjærlighetsekteskap og at deres familier først ble informert og involvert etter at de hadde bestemt seg for å inngå ekteskap. UNE mente dette ikke var sannsynlig. UNE viset til opplysninger fra Landinfo om ekteskapsinngåelse i Pakistan hvor det står at ekteskap normalt arrangeres av partenes familier. UNE la i denne vurderingen særlig vekt på at klageren og referansepersonen er søskenbarn både på far- og morsiden. 

 

I vurderingen av om ekteskapet var et tvangsekteskap viste UNE til at partene ga motstridende opplysninger om omfanget av kontakt før ekteskapsinngåelsen. Klageren opplyste at de ble forelsket i hverandre i 2009 og at de giftet seg i 2012, men at de nesten ikke snakket sammen før selve ekteskapsinngåelsen. Referansepersonen opplyste derimot at de hadde kontakt på telefon og via sosiale medier. De hadde også svært lite kunnskap om hverandres dagligliv. UNE la også vesentlig vekt på at ekteskapet ble inngått i forbindelse med at referansepersonen var på sommerferie med familien i Pakistan. Referansepersonen opplyste i intervju med politiet at det ikke var planlagt at partene skulle gifte seg, men at dette ble bestemt kort tid etter de ankom Pakistan og bryllupet ble gjennomført veldig raskt. Bryllupet ble feiret på en dag. Partene var heller ikke forlovet før ekteskapet ble inngått. UNE mente også at det ikke var gitt noen troverdig forklaring på hvorfor bryllupet ble gjennomført så raskt. På denne bakgrunn mente UNE at det ikke var sannsynlig at partenes familier ikke var klar over og planla ekteskapet allerede forut for referansepersonens reise til Pakistan. UNE la også vekt på at det ikke hadde vært mye kontakt mellom partene etter ekteskapsinngåelsen. 

 

UNE mente også det var sannsynlig at referansepersonen har vært utsatt for negativ sosial kontroll. Referansepersonen har flyttet to ganger for å bo hos en slektning. Hun avbrøt begge ganger sin skolegang og flyttet fra sitt sosiale miljø. UNE mente at referansepersonen i et nytt miljø uten sitt sosiale nettverk var mer sårbar for negativ sosial kontroll. Det ene oppholdet hos slektningen var i perioden umiddelbart før ekteskapsinngåelsen.

 

Adgangen til å nekte oppholdstillatelse skulle anvendes i denne saken. UNE vurderte opplysningene om at partene har vært gift i mange år og at de hele tiden har fastholdt at ekteskapet er frivillig, men mente at det ut ifra dette ikke kan legges til grunn at referansepersonen ikke er utsatt for tvang. Det kunne ikke utelukkes at partene ikke fortsatt holdes sammen på grunn av det samme presset fra familiene som førte til at referansepersonen inngikk ekteskapet mot sin vilje.

 

Det var også opplyst at referansepersonen var gravid med partenes felles barn. UNE viste til at Barnekonvensjonen ikke beskytter ufødte barn. UNE mente likevel at partenes fremtidige felles barn kunne få oppholdstillatelse i Norge. UNE la til grunn at det i utgangspunktet vil være til barnets beste å bo sammen med begge sine foreldre, men dette ble ikke tillagt avgjørende vekt.

 

Det var heller ingen "sterke menneskelige hensyn" i saken eller en "særlig tilknytning" til Norge til ut fra den betydning begrepene har i utlendingsloven § 38.