Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

 

Klageren og hennes barn fikk endelig avslag på søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag i 2017. Klageren ba flere ganger UNE om å omgjøre vedtaket.

 

Klagerens fullmektig ba på nytt om omgjøring av UNEs vedtak i 2020. Etter omtrent fem års botid i Norge hadde hennes barn en tilknytning til Norge som kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse. Tre av barna gikk på barneskolen, det yngste i barnehage. De tre eldste barna forklarte i en egen uttalelse at de er glade i skolen, har venner i Norge og føler seg trygge her. Klageren ga noen utfyllende opplysninger om sin identitet og familienettverk.

 

Fullmektigen mente at hensynet til barnas beste veide tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene i saken. Familiens identiteter var avklart. Fullmektigen viste også til sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted.

 

 

Angående familiens identiteter, mente UNE at klageren hadde forklart seg konsistent til norske myndigheter om sitt eget og barnas navn, alder, fødested, etnisitet, religiøse tilknytning, morsmål og nasjonalitet. På den andre siden mente UNE at klageren lenge hadde hatt mulighet til å fremskaffe både tazkera og pass, uten at hun hadde gjort dette. Hun hadde ikke gitt en tilstrekkelig god forklaring på hvorfor hun ikke har lagt frem slik dokumentasjon. Videre mente UNE at hun holdt tilbake opplysninger om egen slekt og familie, noe som svekket troverdigheten av hennes sosiokulturelle identitet. Hun hadde også oppgitt ulike fornavn til norske myndigheter og myndighetene i et annet europeisk land, uten at UNE ga dette stor vekt.

 

UNE mente at barna hadde en langt sterkere tilknytning til Norge enn de hadde da saken ble vurdert i 2017. Barn i skolepliktig alder opparbeider seg lettere en tilknytning til Norge enn yngre barn. Alle de fire barna gikk nå på skolen. Barna snakker norsk, deltar på fritidsaktiviteter og er godt integrert i lokalmiljøet. De har også noe familie i Norge, uten at UNE tilla dette særlig vekt. UNE mente at barna i dag har en sterkere tilknytning til Norge enn til Afghanistan. Samlet sett mente UNE at det forelå sterke menneskelige hensyn i saken. UNE la avgjørende vekt på de tre eldste barnas tilknytning til Norge.

 

UNE mente at det var innvandringsregulerende hensyn i saken, men at disse var mindre tungtveiende. Klageren og barna hadde oppholdt seg ulovlig i Norge, oversittet utreisefristen, og hadde ikke sannsynliggjort sine identiteter. Klageren hadde ikke fremlagt pass eller andre identitetsdokumenter på oppgitt identitet, slik hun er pålagt og forpliktet til etter utlendingsloven. Se § 83 annet ledd. Hun hadde ikke gitt en god nok forklaring på hvorfor dette ikke var mulig. UNE mente at klageren lenge hadde hatt mulighet til å fremskaffe pass, uten å gjøre det.

 

Samlet sett mente UNE at det var grunnlag for å gi klageren og hennes fire barn oppholdstillatelser på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, se utlendingsloven § 38. Det er et vilkår for tillatelse etter § 38 at utlendingen som hovedregel fremskaffer dokumentasjon på sin identitet, se forskriftens § 8-12. Familiens tillatelser ble derfor begrenset etter bestemmelsen i utlendingsforskriften § 8-5. UNE mente at klagerens og barnas identiteter ikke var sannsynliggjort, men ville kunne sannsynliggjøres ved fremleggelse av pass.

 

Tillatelsen ble gitt for ett år og ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening.